Doctor Who promo series 6

Hadde egentlig ikke planer om å publisere noe før hverdagen var tilbake, men en liten nyttårsgave må være love å vise frem. BBC i forbindelse med sendingen av julespesialen av Doctor Who slapp en trailer for den 6 serien som starter til våren. JIPPI. "I wear a Stetson, Stetsons are cool."
Ta en titt og begynne gled dere.

Juleferie

Da tar jeg juleferie. Kanskje det kommer en oppdatering eller to i løpet av ferien, vi får se.

 Julelektyre blir:  "Towers Of Midnight" av Robert Jordan/Brandon Sanderson (bok)

"Bitterly Divided - The South's Inner Civil War" av David Williams (bok)

"American Vampire" Scott Snyder/Stephen King (tegneserie)

"A Tale Of Two Cities" Charles Dickens/David Zane Mairowitz (tegneserie)

God jul til dere alle!

Dark rain - A New Orleans Story by Mat Johnson

Det blir ikke så mye tid til bøker i disse førjulstider, men heldigvis kan man finne kortere men ikke dårligere fortellinger innenfor graphic novels sjangern. Siste tilskudd på lestlisten er "Dark rain - A New Orleans Story" av Mat Johnson.

Dette er en fortelling fra New Orleans etter orkanen Kathrina, og som nesten alt godt fra USA så er det utgitt på Vertigo forlag. Vi følger Danby og Emmit begge to er nylig løslatte fengselsfugler og vi får gjennom en kort intro, som er med på å danne inntrykkene av disse to, se hvordan de havnet i fengsel. Hvorpå de etterpå treffer hverandre i et halveis hus. Deres jakt på penger skjult i en oversvømt bank i New Orleans, tilhørende Emmits tidligere arbeidsgiver, er hovedhistorien i boken. Det er en godt fortalt historie, mes skurker, helter, tøffe gravide kvinner og en god avslutning.
Det er likevel en annen følge historie som stjeler mye av oppmerksomheten; forholdene rett etter Kathrinas herjinger. Mesterlige tegninger av Simon Gane får igjennom lidelsen og forferdelsen som fulgte i kjølevannet etter at dikene brast. Og akkurat som man leser om 11. september så blir man sittenes og tenke på at dette faktisk skjedde. Dette er ikke røverhistorier, dette handler om ekte mennesker i virklige situasjoner, i verdens eneste supermakt.

Historien var verdt å lese på flere nivåer og jeg har ingen problemer med å anbefale den videre. Lån på biblioteket eller kjøp.

HBO - Game of Thrones

En over 10 min trailer/sneakpeak på HBOs neste storserie! Det er bare å glede seg, det gjør jeg.

Ta en titt og bli overbevist:

Mørkets hjerte

"Men sjelens hans er forrykt. Alene i jungelen har den granskt seg selv og mistet forstanden."


En uke siden sist innlegg, men når man er i julebordskomitèn så går tiden fort.
Nå har det blitt søndag og jeg er ferdig med arbeidshelgen, og har fått litt tid for meg selv. En kald pils og "Mørkets hjerte" av Joseph Conrad. Boken leste jeg for noen år siden og husker jeg ble sittende med en uhygge følelse, omtrent på samme tid leste jeg Adam Hochschilds "Kong Leopolds arv" og satt med en urovekkende innsikt i utnyttelsen ressurser og mennesker i Belgisk Kongo. Europeisk kolonialisme på sitt aller verste.
Den aktuelle utgaven av "Mørkets hjerte" er en tegnet utgave av David Zane Mairowitz utgitt på forlaget SelfMadeHero og på norsk med Minuskel forlag(som også har utgitt Kafkas "Prosessen" fra samme forlag).

Måte Mairowitz har valgt å løse illustreringen av Conrads bok virker for meg som den eneste rette løsning. Det er mørkt og dystert, uklare streker og det virker som man leser boken gjennom et filter. Noe som passer for orginalen er ikke direkte noen grafisk malende fremstilling og leseren må bruke fantasien for å fylle inn. Noe som gjør Marlows reise inn i Kongos indre for å finne den sagnomsuste elfenbensamlerne Kurtz blir en leksjon i snikende gru. Mairowitz sin fremstilling av Conrads ultimate road movie er så god at de som ikke har lest boken(som forresten ikke er tykk, men faktisk ganske tynn) kan danne et fyldig inntrykk av Conrads tanker og hensikt med boken, å gi et inntrykk av menneskets iboende faaenskap.

Game of Thrones - trailer III - HBO

Det er nesten så man ikke kan klare å vente lenger!!!!
Denne tredje traileren ble sluppet på søndag før Boardwalk Empire sesong finalen.



Det ser rett og slett meget bra ut.

Northlanders bored to death by Sons of Anarchy

En liten kjapp helgeoppdatering.
Har man noe å fortelle så må man bare få fortalt det. ;)

1. I går rundt midnatt i påvente av at oppvaskemaskinen skulle bli ferdig satte jeg på Sons of Anarchy sesong 1. WOW! Der forsvant litt over 2 timer farlig fort. Første episoden er en av de beste pilot/første episoder jeg har sett, uavhengig sjanger. Sjelden klarer en "premiere" å gjøre en så avhenging av en serie på underkant av 1 time. Her var det gode skuespillere, troverdige og menneskelige karakterer, og en utrolig god story.
Vi følger motorsykkelgjengen Sons of Anarchy i Charming på vestkysten av USA. Hovedpersonen er en av stifterne av klubben(Clay), hans kone(Gemma), og hennes sønn(Jax). Mens gjengens våpensalgsaktiviteter fører til en konfrontasjon med en rivaliserende meksikansk gjeng, opplever Jax, som er på vei til å bli far, en identitets/samvittighetskrise. Det siste kan høres klisje ut, men det er gjort på en så jæ***g god måte at det rett og slett bare fungerer. Etter tre sette episoder så er oppfordringen klar. SE!

2. Over til en tegneserie. Northlanders IV "The Plague widow".
For de av dere som ikke kjenner serien så er det en ny serie av DMZ skaperen Brian Wood. Serien er satt til vikingetid, og her er det endelig noen som tar vikingetiden på alvor. Tegningene er realistiske, fargeleggingen er realistiske og storyene er meget gode. Man kan se/lese at både artist og illustratør har gjort et grundig research arbeid. Stavkirker, båter med dragehoder klesplagg og våpen er forseggjort. Nå skal det sies at bind II skuffet ganske stort, storyen var rett og slett ikke god, punktum. Jeg var derfor skeptisk til bind III, men feilskjæret var rettet opp og den positive trenden fortsetter i Plague widow. Pest herjer langs Volga i år 1020, og en handelslandsby må bestemme seg for isolasjon eller åpenhet for å klare seg gjennom pesten. Mørkt, dystert, brutalt og vikingetid(her i form av svensk avstaming). Så klart du MÅ lese.

3. Til slutt kort om Bored to death. Halvtimes komedie fra HBO. Jeg har tidligere vært negativ

til HBO's evner til å produsere komedier. Dramaserier er de uten fnugg av tvil de mest geneial til, men komedier, ehhh!! Serier som Curb your enthusiasm, the life and times of Tim, How to make it in America, ingen av disse har gjort noen inntrykk. Men den avslappende holdningen i Bored to death har klart å fange min interesse. Forfatteren og journalisten Jonathan Ames blir dumpet av kjæresten fordi han ikke klarer å slutte og drikke eller røyke pot. I et innfall i kjedsomhet så legger han inn en annonse som ikke-lisensiert detektiv på Craigslist. Med distraksjoner fra hans sjef, spilt av Ted Danson, og nærmeste venn(Zach Galifianakis, han fra Hangover), løser Jonathan saker, mens han samtidig løser sine personlige problem. Rolig, akkurat passe pinlig, gode dialoger. Artig.

A weekend wasted... Not. Part III

Så for helgens siste innlegg, som kan være på sin plass siden det nå er onsdag.

"How I met your mother" sesong 5 ble sett i løpet av noen altfor få dager. Det er det triste med å vente med å se serier til de kommer på DVD. En dag: "Jippi, endelige er serien her og jeg slipper å vente en uke av gangen på nye episoder". To til tre dager senere: "Buhuhuhuuu...."

Jeg er en fan av HIMYM, og har vært det fra første episode i første sesong. Jeg klarer å koble ut det faktum at Ted ennå ikke har møtt sin framtidige kone, og det faktum at han også ser ut til å måtte ha gjennomgått et andre stemmeskift ett sted mellom 40 og 50 år(fortellerstemmen tilhører Bob Saget). Disse tingene er enkle å glemme på grunn av at episodene er fantastisk artige. For kjennere av serien så kan man jo nevne at en av sesong 5 sine episoder heter "Slapsgiving". Noe annet kult er at de har begynt å bruke igjen noen "props" og happeninger fra tidligere sesonger, UTEN at disse får noen forklaring. Kun til vellyst for oss som har sett de røde cowboyskoene fra før.

Denne omtalen er kanskje litt intern med det får så være. Man bør begynne å se serien fra starten av og ikke fra sesong 5. Man vil miste noen dager, men det vil være verdt det. Du vil finne ut at sjansen er stor for å identifisere deg med en av hovedrolle innehaverne. Den lettere nevrotiske, stadig optimistiske og evig søkende arkitekten Ted, kvinnebedåreren, den utenpå narsissistiske, og alltid velkledde Barney, den kanadiske ungdomstjernen, våpen og hockeyelskende Morgen-tv reporteren Robin, eller det kan være "selge sjela litt for jobb og penger", alltid hjelpsomme og hardtslående Marshall, eller kanskje det er barnehagelærerinnen med sans for perfekte bilder, vill sex, ett ryddig hjem og store problemer med kredittkortgrenser Lilly.
Skulle noen lurer så assosierer jeg meg mest med Ted. I know, suprise!

A weekend wasted... Not. Part II

Impulskjøp!

Av og til bare lykkes man, så enkelt er det. Var innom platekompaniet på torsdag og tittet, alltid en økonomisk farlig hobby, og fant det som skulle vise seg å være gull! "In the thick of it" er britisk komedie så bra som det blir.

En kjapp beskrivelse kan være Yes, Minister aka 2000tallet møter The Office(-bevisstheten om kamera). Serien følger det britiske konsept om få episoder per serie(sesong), In the thick of it har kun 6, 30 minutters episoder på to serier.

Handlingen foregår i hovedsak på kontoret til Sosialministeren, han sammen med 3 "civilservants" og deres sjef er hovedrolle innehaverne. Serien gir et innblikk i en hektisk og kaotisk hverdag hvor lovforslag og andre politiske ideer lages mer eller mindre på sparket. Her gjelder det å bli fremstilt minst ille av media, og gode ideer blir fort kontrademantert om det skulle vise seg å kræsje med Sjefens(statsministeren) oppfatning, eller man trenger en dårlig sak for å dekke over en enda verre sak. Språket er saftig skotsk banning, og det passer rett inn. Dette er politikk slik man litt morsomt kan tro at det føres, og man bør be på sine knær at det ikke er slik, hele tiden som man har en gnagene mistanke om dette ikke er så langt unna sannheten.

Serien kan anbefales på det varmeste, eneste minus er for få episoder.
Britisk gull!

A weekend wasted... Not. Part I

Helgens epistler blir om tvserier, og siden jeg har sett "noen" episoder i løpet av altfor kort tid, blir dette tre innlegg ;)

Først ute er "Fringe". Denne ble kjøpte på Blu-ray for en måneds tid siden og jeg ble ferdig med siste episode, av 20, på lørdag. Grunnen til at det har tatt tid er ikke serien sin skyld men mer kampen om Tv'en med tilhørende Blu-ray spiller.

Fringe er nå inne i sin tredje sesong i USA(i følge ratingensiden tvbythenumbers.com så kan dette kjapt være den siste). For å beskrive serien kan man forsøke seg med 2000tallets versjon av X-files uten aliens og UFO'er(og bra er det). Fringe er etter min mening en helt ok+ serie, så lenge man ikke begynner å henge seg opp i det teknologiske aspektet, og det skal man ikke med sånne serier. Kunsten er å koble ut, og da blir serien kul. Historien begynner med en rekke uforklarlige hendelser som FBI agent Oliva Dunham(Anna Torv) blir satt til å etterforske. For å kunne å få noen slags forståelse av hva som skjer trenger hun hjelpen til Walter Bishop. Det eneste problemet er at han har sittet innesperret på et mentalsykehus de siste 20 årene. Betingelsene hans løslatelse er at han kun kan slippes fri i varetekt til en i nærmeste familie. Dette blir Peter Bishop(Joshua Jackson), hans sønn. Her har man kjernen av hovedrollene.
Skuespillerprestasjonene er gode, men John Nobles(Walter Bishop) prestasjon som mad scientist er geniale og holder nesten serien alene.
Kommer jeg til å kjøpe sesong 2? Ja, er man først blitt nyskjerrig på plottet så vil man jo se hvor det ender. Som et siste apropos kan jeg jo fortelle at serien er lagd av J.J.Abrams. Så får det tippe skålen i den ene eller andre retningen for dere.

Grandville - Bryan Talbot

Har akkurat kommet meg gjennom en lekkerbisken av en tegneserie, Bryan Talbots Grandville. Dette er kort oppsummert en Steampunk i tegneserie form. Steampunk i følge dictionary.com er: "a sort of science fiction set in Victorian times when steam was the main source of machine power".

Vi møter et England som for 200 år siden tapte Napoleonskrigen, og som resten av Europa var underlagt Frankrike. 20 år før historien begynner har England løsrevet seg gjennom en revolusjon og er nå en liten sosialistisk republikk i utkanten av Europa. Her blir Leigh-Otter funnet død i noe som ser ut med det første ser ut som et selvmord, og saken faller i kriminalinspektør Lebrock av Skottland Yard sine hender.

Han finner fort ut at Leigh-Otter har blitt tatt av dage, og indisiene peker fort mot gjerningsmenn med tilhold i Frankrike. Lebrock og hans assisten Ratzi drar til Paris for å finne morderene. Her avdekker de snart at mordet har sammenheng med et komplott som truer det skjøre forholdet mellom Frankrike og England. Scotland Yards fineste må stoppe konspiratørenes planer før hele helvete bryter løs.


Dette er en liten perle av en tegneserie. Talbot har tydeligvis en egen evne både når det kommer til tegnestil og historiefortelling, som gjør denne boken til en rivende god fremstilling. Fargeleggingne gjør sitt til at flere av sidene fremstår som små kunstverk. Dette gjorde at jeg drøyde lenger med hver side enn hva jeg pleier til vanlig, så tommelen opp for det. Oppsummert så er dette en pulserende fortelling drevet frem av en herlig tegnestil. Og hvis jeg ikke har nevnt det så er alle hovedpersonene i boken dyr.

Bitter Seeds - Ian Tregillis

For en herlig følelse å oppdage en ny forfatter. En av høstens bokinnkjøp til biblioteket har vært debutanten Ian Tregillis. Amerikaner med en alternativ tvist på andre verdenskrig. I påvente av Towers of Midnight så måtte jeg jo ha noe å lese og siden boken ikke var for tjukk, 352 sider, så ble det Bitter Seeds. Ingen anger her i gården nei!

Året er 1939 og stedet er Spania, borgerkrigen er i inne i de siste krampetrekninger. Tyskerne med sitt carte blanche bruker stridighetene til å teste sine nyeste våpen. Doktor von Westarps soldater, tyske Übermensch avlet til å utføre ekstraordinære handlinger. Alt i en forbredelse for den kommende krigen. I mens på de britiske øyer, i nervøsitet av hva Westarps barn er kapable til, tyr en liten hemmelig gruppe engelske militære til ekstreme midler. Men mens tyskernes paratekniske soldater sliter med bivirkninger av de eksperimentelle behandlingene de har blitt utsatt for, og muligheten til å se fremtiden er farligere enn det høres ut som, blir britene klar over hvor høy pris man må betale for å få hjelp fra den andre siden. Hvor mye er man villig til å ofre for å holde Det tredje riket på den fastlandssiden av kanalen?

Dette er så god en debutant bok som man får. Bitter Seeds er den første av tre bøker, neste bok er planlagt for neste år, og heter "the coldest war".

En av egenskapene til Tregillis er hans evne til å få dilemmaene som både britene og tyskerne blir utsatt for til fremstå som realistisk. Hvor mange er man villig til å ofre for å redde et land, og hvor mye plass er det til fri vilje i et Übermensch.
Tregillis klarer også det som ofte betegner en god action bok; han lar fortellingen gå foran volden. Misforstå meg rett jeg liker krig og vold like mye som neste mann. Men det er måten forfatteren klarer å få frem det grøssende og grusomme uten å bli overivrig grafisk. Noe som trengs når man skal omskrives andre verdenskrig. Det er noe av det som gjør denne boken god og gjør at jeg gleder med til neste bok.

The hooded truth of bitter seeds

Da var det allerede tirsdag, dagene flyr. Hvor det er jeg ikke helt sikker på. Går for øyeblikket litt på tomgang og venter på "Towers of Midnight" skal falle ned i postkassen med et dunk. I mellomtiden koser jeg med med "Bitter Seeds" av Ian Tregillis. Har ikke kommet meg så mange sidene ut i den ennå, men den virker lovene.

Så forresten Robin Hood av Ridley Scott med Russell Crowe og Cate Blanchett på søndag. Her som i Batman og James Bond rykker man tilbake til start og lager en opprinnelses film. Også i liket med de andre filmene er dette en røffere mer upusset fremstilling av historien. Etter min mening funker dette bra, og oppskriften vil funke fint for andre filmer også.

Selve filmen er bra, god action handlingen ikke for dum, og Russell Crowe klarer jo disse rollene(se Gladiator) meget godt. Cate Blanchett er heller ikke tapt bak en dør, og filmene blir alltid løftet litt med Max von Sydow nærvær, i hans rolle som Cate's svigerfar. Alt i alt god underholdning, og kan fint anbefales.

China lost the city og Alan found the girls

Så var den andre Hugo vinneren ferdig lest. China Mieville's "The City & the City" Dette er mannen som har vunnet det meste av det som kan vinnes, og som knapt kan skrive en bok uten å bli nominert til en eller flere priser. Med "The City & the City" så vant ikke bare China Hugo men også Arthur C. Clarke og World fantasy award i tillegg nominert til Nebula.

Å plassere Mieville's bok er ikke direkte lett; det kan bli fantasy eller science fiction eller som Mieville gir utrykk for en krimbok. Etter min mening blir det blanding av alle tre og en fabelaktig blanding det blir.

Vi følger hovedpersonen inspektør Tyador Borlù i Beszel's Extreme Crime Squad. Beszel er en av de to byene hvor handlingen foregår, den andre er Ul Qoma. Disse byene eksisterer et sted i Øst-Europa, et sted i nærheten av Tyrkia, Hellas Albania. Noe av det sentrale i boken er skille mellom disse byene, som ligger vegg i vegg, men hvor innbyggerene i byene er oppdratt til å "glemme" den motsatte byen, hvis de skulle se eller registrere noe som tilhører den andre. Tenk Berlin uten en synlig mur.

En ung kvinne blir funnet drept i Beszel og Borlùs etterforskning fører han til Ul Qoma, hvor han treffer etterforskeren Qussim Dhatt, og deres undersøkelser fører til oppdagelsen et plott som kan true eksistensen til begge byene og slippe løs monsteret som ligger midt i mellom disse.

Hva kan man si? China Mieville skriver fengende, punktum. Språket er kanskje en del muntlig, men mannen fanger sin leser. Et sitat fra anmeldelsen fra LA Times oppsummerer overraskende godt mine følelser av boken: "If Philip K. Dick and Raymond Chandler's love child were raised by Franz Kafka, the writing that emerged might resemble... The City & The City"




Til slutt noen setninger om en tegneserie jeg til slutt skaffet meg. Alan Moore og Melinda Gebbie's "Lost girls". Alan Moore er kulthelten som lagde From Hell, Watchmen og V for Vendetta for å nevne noe. Mannen er genial. Et verk som ikke er så mye omtalt, i hvertfall i offentligheten er hans "Lost girls" Det har blitt kalt masse, porno, makkverk, en erotisk hyllest osv.... Moore følger Alice, Wendy og Dorothy, mens de i skyggen av første verdenskrig forteller for hverandre, og oss, om deres seksuelle oppvåkning. Boken er ikke uten sine kontroverser, men fortellingen/boken/tegningene faller med Moore's geniale penn etter min mening klart innenfor det erotiske og ikke det pornografiske.

The Passage, Bitter seeds, The last four things

Da er jeg snart ferdig med China Mieville's The City & The City. Denne bok delte årets Hugo award med The Windup girl. Med mindre enn 1/3 igjen av boken så var det kjipt å måtte på jobb i dag. Kunne ha tenkt meg å sitte oppe og lese i går natt, men den gang ei. Fremragende litteratur av China, full anmeldelse vil komme snart.

Ellers på leselisten ligger Justin Cronin's The Passage og Ian Tregillis Bitter Seeds klar. Førstnevnte har vampyr(ish) vesen og Bitter Seeds har andre verdenskrig og demoner. Klart det må bli gøy.

Kan også nevne at i april 2011 kommer Paul Hoffman sin for noen etterlengtene oppfølger til en av fjorårets/årets store suksesser(spør ikke meg hvorfor). Hvordan boken blir får vi vente å se, men coveret ser jo kult ut. :) Et annet pluss er jo at denne også sannsynligvis vil bli oversatt. Alltid kjekt med oversatte bøker til norsk. Bra med et tilbud til de som ikke leser engelsk og.

The super iron house

Helga er over, og det er snart mandagen og.
Selv om det var jobbing på lørdag så ble det sett litt på TV


Tidligere i uka fikk dumpet siste sesong av Supernatural ned i postkassen. Dessverre er den nå sett ferdig. Det beklagelige er ikke at det var dårlig innhold, men at det er nesten ett år til 6. sesong kommer. Det er ikke noe annet å si enn at dette er gøy! Replikkene er fortsatt like gode, kjemien mellom skuespillerene blir bare bedre og bedre. På mange måter fikk serien en godkjent avslutning etter 5. sesonger, og hadde det vært siste sesong som ville ha blitt lagd så hadde jeg ikke vært misfornøyd. Men populære serier er vanskelig å avslutte i USA så sesong 6. sendes nå.






I går kveld på Halloween(som jeg ikke feirer) ble Iron Man 2 sett på Blu-ray. Jeg liker Blu-ray! Ikke så mye å si om filmen, den starter nogenlunde rett etter der film nummer 1 sluttet. Hovedfiende i denne filmen er en hevngjerrig russisk forskersønn spilt av Mickey Rourke. Selv om godeste Rourke endelig begynner å få filmroller(og hadde fortjent Oscar for hovedrollen i The Wrestler) igjen så passer ikke ansiktet hans til å spille en sliten russer. Det er noe for hollywoodsk med ansiktet hans som har blitt skadd gjennom utallige operasjoner. Men når det er sagt så var filmen alt i alt meget god søndagsunderholdning.






Til slutt noen ord om en ny serie jeg har begynt å titte på; Warehouse 13. Produsert av SyFy kanalen. To secret service agenter havner på et lager i Sør-Dakota. Dette lageret inneholder alle mulige gjenstander med overnaturlige, paranormale etc... krefter. Deres jobb blir å passe på lageret og samtidig samle inn nye objekter verden over(primært i USA). En liten dose X-files og en liten dose Supernatural er vel sånn nogenlunde oppsummert. Serien er helt ok, men ikke så mye mer. Kommer til å se serien ferdig og kanskje skaffe sesong 2.

The joy of discovering a gem

The Windup Girl – Paolo Bacigalupi

Enkelte ganger trenger man ikke å lese så mange sider av en bok før man vet om man holder i en råtten tomat eller ett gullegg i hendene. The Windup Girl er ett gullegg, eller for å bruke en annen beskrivelse ”instant classic”. Dette var som å lese “Do Androids Dream of Electric Sheep?, 2001 a space odyssey, Stranger in a strange land” eller “A canticle for Leibowitz”, for første gang. Noen bøker er bare gode, så enkelt er det.

Historien utfolder seg Thailandregionen i en potensiell fremtid på jorden. I denne fremtiden har plantepest sammen med epidemier desimert både planter, dyr og mennesker. Genetikken har samtidig blitt kjørt i overgir for å redde menneskets eksistens. Manipulasjon av DNAet til planter og dyr har ført til at selskapene bak disse designene er i førersete i verden. Tenk Google, Apple eller Coca Cola selskapene med militære og økonomiske ressurser som et hvilket som helst G20 land.

Anderson en av bokens sentrale figurer er sent til Thailand for og skaffe til veie nye inntektskilder for sitt selskap. Det vil si ny oppdagede matkilder eller gamle ikke manipulerte. Han er en selskapets mann tvers igjennom, og opptrer deretter.

Dette er i et Thailand som er konstant truet av stigende havnivå, og har kjørt en isolasjonspolitikk for å kunne ta vare på sin befolkning og bestå som et land. Her er fremmede/utlendinger sett på med argusøyne, men likevel er behovet for arbeidskraft, og investeringer tilstedet. Landet kontrolleres av et gjensidig hat/samarbeidsforhold mellom de to største departementene, Handel og Miljø.

I denne settingen støter Anderson på Emiko, et vakker japansk vesen. En representant for det nye folket, DNA manipulert av japanerne for å være til tjeneste. Deres oppdagelse av hverandre fører uvitende til å tenne på kruttønne som ulmer under det kontrollerte Thailandske samfunnet.

Som nevnt i starten av denne anmeldelse synes jeg denne boken er fantastisk. Språket flyter sømløst, beskrivelsene er oppriktige, fargerike, settingen er genuin og troverdig. At Paolo Bacigalupi ble årets vinner av både Hugo og Locus prisene, er høyst fortjent. Som all god klassisk science fiction så ligger det en kritikk av nåtidens samfunn i bunn, uten at dette ødelegger det fnugg av historien. Interessant er det også at historien utspiller seg i Thailand, noe som gir noe ekstra til fortellingen. Bacigalupi klarer å formilde det thailandske språk og samfunn på en imponerende måte. Man sitter med følelsen av at denne amerikaneren fint kunne ha vært halvt thailandsk.

Oppsummert så er dette en genial bok, helt klart en av årets beste uavhengig av sjanger, og personlig noe av det beste jeg har lest.

The Windup Girl på biblioteket.

BB Wolf and the Three LP's

Noen dager er gode, andre er ekstra gode. Dette er en slik dag. Med meg hjem fra jobb tok jeg "BB Wolf and the Three LP's" fortalt av JD Arnold og genialt illustrert av Richard Koslowski.

Dette er en historien om den store stygge ulven og de tre små griser fortalt på en ny måte. Scenen er satt til Mississippi rundt 1920, hvor hevn, segresjon og blues spiller en sentral rolle.

Hovedrollen innehas av BB Wolf, bluesgitarist og jordbruker. Han spiller blues på en av byens brune buler, og prøver seg på jordbruk sammen med sin kone og tre valper. Dette livet varer til Alouissius Littlepig dukker opp for å kreve gården for seg selv på et tynt juridisk og klart rasistisk grunnlag.

Historie utvikler seg i voldsomme lag og her i fra. BB Wolf blir fordrevet fra gård og grunn og starter på en blodig veien mot hevn og rettferdighet. Det bør ikke kreve noen fantasi å dra paralleller til virklighetens USA på 20tallet og de svartes kår.




Fortellingen drives frem av glimrende fortellerkunst og effektfulle tegninger. Dette er en blues historie om segresjones virkelige ansikt, hvor hevn og rettferdighet går hånd i hånd. Løp og kjøp eller lei.

BB Wolf på bibliotket: http://tiny.cc/l28imqs8y0

Perfekt dysfunksjonalitet

Modern Family sesong 1 er nå ferdig sett. Takket være dvd fra England, og ikke TV2 eller ulovlig nedlastning. ;) Denne serien er for øyeblikket USAs mest sette komedie, og det er fult forståelig. Serien er morsom, akkurat passe utfordrene og samtidig trygg. Jeg er en fan og skal ikke påstå noe annet. Den har litt i slekt med Arrested Development, i og med kameraføringen og intervju form gjør at vi føler vi følger en ekte storfamilie, en såkalt mockumentary Akkurat som i Arrested så er også dysfunksjonalitet til stede, men hvor de i Arrestedfamilien tenker mer på seg selv og handler der av, så tenker Modernfamilien på andre sitt beste. Dette viser seg å være enklere sagt enn gjort noe som fører til en god mengde latter for seerne.

Vi følger familiens overhode, det eneste virkelig kjente fjeset, Jay(Ed O’Neill fra Våre verste år), hans yngre og colombianske kone Gloria, hennes sønn Manny. Jay sine to barn med familie; Mitch og med samboeren Cameron og deres adoptivdatter Lilly, og til slutt Claire og mannen Phil og deres tre barn, Haley, Alex og Luke.

Handlingen er som all sitcom basert på dagligliv. Situasjoner de fleste av oss en eller annen gang kommer opp i, men sjelden med samme resultat og intensivitet. For amerikanere så er det fortsatt litt utfordrene og ha med et homofilt par. Dette førte til store diskusjoner i USA når det viste seg at Mitch og Cam går gjennom alle 24 episoden uten å kysse. Det var prat om homohets og redsel for å støte seere osv..., det hele ble løst på en grei måte i starten av andre sesong, uten å fortelle for mye.

Alt i alt en morsom serie med noen virkelig gode replikker, og fengene nok til at jeg lett skal se de neste sesongene. Kjenner jeg amerikanerne godt nok så vil det nok fort bli mer enn 5 sesonger, og serien vil være oppbrukt for lengst, men som mye annet fra USA så er de første sesongene som regel verdt det hele.

The Black Prism - Brent Weeks

Etter å ha leste en bok er man gjerne enten eller. Boka var god og den anbefales eller boka var dårlig og folk bør holde seg unna. Av og til dukker det opp rare tilfeller, enter ”The Black Prism”.

Brent Weeks er forfatteren av trilogien ”Night Angel”, som jeg ikke har lest, men som jeg har registret har mottatt masse god kritikk både fra anmeldere og lesere. Så når jeg fikk med meg at Mr. Weeks skulle utgi første bok i en ny serie så tenkte jeg at nu var sjansen til å stifte personlig bekjentskap til hans bøker.

The Black Prism foregår i landet Chromeria, som er delt opp i syv riker, med hver sin leder(Satrap) som igjen bøyer seg for deres felles leder kalt; The Prism. Magien i dette landet er fargestyrt og de fleste magikere behersker en eller to farger, de mektige tre, mens The Prism behersker alle(totalt syv). Hver farge har selvsagt sin bestemte egenskap som gir spesifikke fordeler og motdeler. I denne verdene så følger vi The Prism, Gavin Guile, hans tidligere forlovede Karris, en korpulent ung gutt, Kip, og magiker datteren Alivia Danavis. Kapitelene er karakterdrevet, men med mange sammenfallende kapitler.Handlingen foregår ca.16 år etter en borgerkrig mellom tilhengere av Gavin og hans bror Dazen, hvor de begge kjempet om å bli den utvalgte, Prism. Vanligvis ikke et problem i Chromeria hvor det skal kun eksistere en magiker/Prism, av gangen. Nå er en ny konflikt i emning og Kips landsby blir angrepet av en frafallen Satrap som ønsker å slå seg opp som konge, uavhengig av ”The Prism”.

Hva syntes jeg om boka? Sjelden har jeg vært så delt i oppfattelsen av en bok. Deler av boken var godt skrevet, andre var forferdelige. For å ta negative først. For meg gjør Weeks karakteren Kip totalt usympatisk. En irriterende, survete og selvnedlatende snørrunge. Det er greit at en 15åring har mange følelser og er i konflikt med mye, men det må da være måte på! En leser skal ikke ønske å legge fra seg boka når man kommer til kapitler hvor denne karakteren er med. Weeks viser også problemer i sin beskrivelse av Karris, men dette kan kanskje tilskrives det faktum at menn har svært lite å skrive om kvinners månedlige sykluser. Det positive: Gavin kapitlene er gode, det samme er de fleste Karris kapitlene. Det kan kanskje virke litt rart å trekke frem brutalitet som et pluss, men krig kan være jævlig og menneskets iboende faenskap blir beskrevet til et detaljnivå man sjelden leser. Boken inneholdt en del virkelig overraskende tvister som jeg ikke så komme, og fulgte likevel en troverdig ”storyline”. Verdensbyggingen kunne kanskje ha vært bedre, og jeg fikk ikke helt grep om magibruken, men dette kan rettes på i de to siste bøkene.

Oppsummert: Dette svinger mellom stor leselyst og lysten av å kaste boka i veggen eller rive den i stykker. Skal jeg lese neste bok? Jeg vet ærlig talt ikke. Deler av historien har jeg lyst til å følge videre, men det må en virkelig karakterforandring til for at jeg skal orke å komme meg gjennom nye 600 sider.
Brent Weeks på biblioteket: http://tiny.cc/7b9y4

The doctor lives forever!

Doctor Who nyhet!

Jeg er nok en Whovian, og i kveld kom det som for mange etterhvert ble uunngåelig. BBC har skrinlagt antallet regneereringer som ble pålagt Doctor Who serien på 70tallet. Som man kan tenke seg så kunne antallet 12 regenereringer virke som et trygt antall på 70tallet, men når BBC nå har kommet til Matt Smith som den 11 doktoren så er ikke tallet lenger så høyt.

Nyheten ble sluppet under kveldens episode av Sarah Jane Adventures. I en dobbelepisode kalt "Death of the Doctor" ble Matt Smith, som hadde en gjesteopptreden som The Doctor, spurt hvor mange regenereringer han har. Smith indikerer da at det ikke finnes noen grense.

Gode nyheter for alle fans av Doctor Who, men jeg for min del har ikke noe hastverk med å bli kvitt Matt Smith som doktoren. Han klarer, til tross for sin unge alder, å bringe frem assosiasjoner til både William Hartnell og Patrick Troughton.

Julespesial sendes i romjula, som vanlig, og kommer nok på dvd og blu-ray i januar.

link: http://www.guardian.co.uk/tv-and-radio/2010/oct/12/doctor-who-immortal-reveals-bbc