Game of thrones - An invitaion to Westeros

Oh, joy! Foreløbig siste snack fra HBO. Gleder meg, enkelt og greit. Serien kommer til Canal+ i mai så vidt jeg har fått med meg. (p.s. de skal også sende den amerikanske utgaven av Shameless, britisk skruppeløs komedie)

Opphetede diskusjoner

Snublet over en debatt i dag på Pat's Fantasy Hotlist Noen har kastet en stinkbombe inn i fantasylitteraurens hus og det har virkelig fått fart på en god del personer.

Det hele startet med et innlegg av Leo Grin på den konservative ”Big Hollywood” siden. Innlegget var kalt: ”The Bankrupt Nihilism of Our Fallen Fantasists”. En aldri så ladet overskrift der, og under følger et lite utdrag:

”Soiling the building blocks and well-known tropes of our treasured modern myths is no different than other artists taking a crucifix and dipping it in urine, covering it in ants, or smearing it with feces. In the end, it’s just another small, pathetic chapter in the decades-long slide of Western civilization into suicidal self-loathing. It’s a well-worn road: bored middle-class creatives (almost all of them college-educated liberals) living lives devoid of any greater purpose inevitably reach out for anything deemed sacred by the conservatives populating any artistic field. They co-opt the language, the plots, the characters, the cliches, the marketing, and proceed to deconstruct it all like a mad doctor performing an autopsy. Then, using cynicism, profanity, scatology, dark humor, and nihilism, they put it back together into a Frankenstein’s monster designed to shock, outrage, offend, and dishearten.” 

 Kort oppsummert så er Leo Grin tilhenger av fantasylitteratur slik det ble fremstilt av Tolkien og Howard. Han er mot hva han mener er mer eller mindre moralsk korrupte, nihilistiske, dekadente middelklasse forfattere som Steven Erikson, Joe Abercrombie for å nevne to. Feilen for Grin blir at den nye generasjonen med fantasyforfattere ødelegger det som Tolkien og Howard bygde opp, og blir representativt på hva hvordan dagens verdier ødelegger det gode samfunnet, slik vi(i.e. Leo Grin) vil ha det. De besudler og deprimerer den kommende generasjon med deres dårlige innhold og ønske om heller å sjokkere leseren i senk enn å formidle en god moral og historie. Det er disse holdningene som Grin vil til livs.

Dette innlegget førte til en rekke svar blant annet fra R.S.Bakker, forfatter av ”Prince of Nothing” bøkene:

“Thus the paradox: People are generally allergic to complexity and uncertainty, and so crave the apparent simplicity and certainty delivered by the Same. But they are also allergic to monotony, and so begin to improvise, to complicate and to surprise. ‘To go for baroque.’ The severity of these allergies depends on the sensibilities of the individual: we react to our reading, then rationalize accordingly, typically using what themes that dominate our thinking otherwise. Grin sees contemporary fantasy as the expression of liberal decadence. I see Grin’s diagnosis as the expression of our all too human cognitive shortcomings.”

Også Abercrombie selv har vært ute og kommet med et forsvarsskrift(se link).

Jeg holder meg litt utenfor den politiske delen av Grin sitt innlegg. Mannen er konservativ til tusen og det holder og si at vi hadde nok ikke stemt på samme parti. Når det gjelder synet på fantasylitteraturen så må vi i følge Grin velge side. Jeg vil ikke velge side. Som Bakker, Abercrombie og Grin vokste jeg opp med Tolkien(ikke så mye Conan), og mannen var genial. Herom hersker det ingen tvil. Men det må være lov til å la smaken utvikle seg. Jeg liker fortsatt Tolkien, men hvis alle fantasyforfattere skulle skrive innefor de samme rammene så ville det, som Bakker påpeker, fort bli repetitivt og kjedelige. Man trenger nye utfrodringer og man trenger nye tanker for å drive sjangeren fremover. For hvis man ikke utfordrer grensene så ville vi ikke fått forfattere som Abercrombie og Erikson dog mørke, dystre og smått pessimistiske, men ekstremt geniale.

How to live safely in a science fictional universe - Charles Yu

Charles Yu har produsert en liten perle av en bok. Denne 230 siders boken innbyr til å leses i et strekk. Sammen med "The half-made world" som jeg anmeldte nedenfor, kommer også denne boken på så og si de fleste lister over anbefalte science-fiction bøker fra i fjor. Men i motsetning til Felix Gilmans bok er dette noe jeg lett kan anbefale.

Hovedpersonen Charles Yu(det samme som forfatteren ;)) bor i Minor Universe 31 og jobber med å reparer tidsmaskiner. Han tilbringer tilnærmet all tid i sin TM-31 Recreational Time Travel Device med TAMMY som nærmeste venn/kjæreste. TAMMY er TM-31s datamaskin. Hun er en sexy, letter deprimert og glasset halvtomt AI. Hvis det lukter litt Douglas Adams så er ikke det nødvendigvis feil, men det gjør ingenting. I tillegg til TAMMY har han ED. En ikke-eksisterende men genetisk ekte og lojal hund. Kan en ikke-eksisterende hund produsere sikkel??

Hovedhistorien i boken er Yus leten etter sin far, som forsvant for mange år siden. Gjennom avanserte og sofistikerte tilbakeblikk får vi innsikt i Yu og farens tidligere forhold. De har hatt et ganske "estranged" (i manglet av et godt norsk ord) forhold. Hele familiedynamikken i det Yu'ske hjem var skakkkjørt, det hele ente med at Yu tok jobb hos en konkurrerende arbeidsgiver av faren, faren forsvant og moren kjøpte seg en tidsloop og gjenlever de samme 60 minuttene, kontinuerlig.

Det hele blir en rørende og humoristisk framstilling av en sønns søken etter sin fars kjærlighet og i prosessen seg selv. Boken inneholder mange AHA øyeblikk forklaringen av hvor ubetydelige vi er i tiden og hvor liten innvirkning vi kan ha på tidligere hendelser, er genial.

Og med et introduksjonsavsnitt som er noe av det beste jeg har lest så må det bare blir bra:  

      "When it happens, this is what happens: I shoot myself. Not, you know, my self, self. I shoot my future self. He steps out of a time machine, introduces himself as Charles Yu. What else am I supposed to do? I kill him. I kill my own future."

The half-made world - Felix Gilman

Litt over en uke siden siste innlegg. Har ikke vært så mye å dele i det siste. Men i går ble jeg ferdig med Bryan Talbot sin andre Grandeville bok, og i dag ble jeg ferdig med "The half-mad world" av Felix Gilman.

Når det gjelder Grandeville-Mon amour så følger vi samme inspektør som i første bok, Inspektør Lebrock.
Ikke så mye å fortelle om denne boken annet enn hva jeg sa om den første. Dette er fortsatt meget god lesing, tegningene er av samme stilart som bind I. Historien denne gang lander Lebrock i en konspirasjon som ryster grunnvollene til den unge Sosialist Republikken England. Som sagt en bra historie, om enn kanskje en bit forutsigbar, men med en ond og gal "bad-guy" glitrende tegnet av skaperen selv. Ser frem til bind 3. 

Over til "The half-mad world"
Boken kommer fra en av fjorårets debutanter, Felix Gaiman, og kom på listen av Locus's anbefalte lesninger fra fjoråret. Det er et orginalt verk, og kan kanskje beskrives som Steam-punk western, western fantasy eller steam-punk fantasy western. Som sagt en original historie.

Settingen er et alternativt Amerika rundt århundreskiftet(1800 til 1900). Østkysten av kontinentet består av forskjellige nasjoner kjent som den gamle verden, ordnede og regulerte samfunn. Lenger vest ligger en fjellkjede kjent som End of the world. Vest for disse har to krefter(the Gun og the Line) blitt vekket til live av menneskernes utforskningstrang. De siste 300 årene har disse to maktene kjempet om hegemoni over området og menneskene som bor der. I denne omfavnsrike krigssonen forsøkte en rekke byer og tettsteder å løsrive seg og stiftet føderasjonen som ble kjent som "the Red Republic" uavhengig av the Gun eller the Line et land inspirert av orden og rettferdighet.

Liv Alverhuysen, psykolog fra en av de mindre staten i øst dra helt til skapelsens kant etter å ha blitt invitert for å hjelpe til på et sykehus. Her skal hun prøve å redde mennesker som har blitt skadd av krigen mellom the Gun og the Line. Det hun ikke vet et at på dette sykehuset finnes en mann, en general fra the Red Republic, som bærer en hemmlighet. En hemmlighet som kan gjøre slutt på krigen mellom the Gun og the Line, og kanskje tilintetgjøre kreftene i seg selv. The Gun og the Line er begge klar over at det finnes en mann og det finnes en hemmelighet, og det hele blir en kamp om å bli den første til å finne denne mannen og hans hemmlighet. Men generalens hjerne er ødelagt, og det enenste han kan fortelle er eventyr. Det blir et blodig og intenst forfølgelsesdrama som får hovedpersonene til å bevege seg lenger vest enn noen har vært før, og hvor verden ennå ikke er ferdig skapt.

Hvordan var boken?
Sannheten er at jeg ikke vet helt hva jeg syntes om boken. Orginaliteten må belønnes, de to kjempende kreftene i denne verdenes midtvest er representert med the Gun, som best kan beskrives som enkelt mennesker som har blitt gitt overmennekslige krefter av demonlignene vesen som bor i våpnene disse agentene bærer. Det styrer med vold og terror. The Line bor i lokomotiv, og styrer gjennom industri. Her blir menneskene holdt i en slavelignene tjeneste, og de benytter tekniske dippedutter og våpen. De utnytter ressurser i fjellene og bygger fabrikker.

Språket til Gilman er godt, verdensbyggingen er grundig og god, hovedpersonene kommer godt frem i fortellingen. Deres problemer og karakterutvikling gjennom alle utfordringen blir formidlet på en troverdig måte. Selv med denne orginal westernfortellingen så plagdes jeg litt gjennom boken. Følelsen er at det manglet litt i fortellingen. Det kan være at det var Gilmans intensjon at det skulle være slik, at leseren skulle fylle inn deler selv. Det fungere i enkelte bøker, men problemet mitt er at jeg fikk med meg for lite fra boken til at det skjedde her. Storyen er til tider både blodig og intens så det kræsjer på en rar måte med følelsen jeg har at boken til tider var litt uinspirerende, og det er kjipt for det var en bok så frem til, og ville virkelig like.