Smakebit fra sesong 2 av "Game of Thrones"

HBO slapp natt til i dag en liten, men herrrlig smakebit fra den kommende sesongen av Game of Thrones.
Hva kan man si, det er lange, lange 5 måneder til vi får se neste hele episode.

Det må også nevnes at det er bekreftet at det kommer mer Arrested Development, men ikke før i 2013, og i første omgang kun på det amerikanske tv-serie nettleie siden "Netflix". Forhåpentligvis kommer den på dvd og eller en norsk kanal. Vi får håpe.

Arrested Development!

Lenge siden sist, men pytt sann.

Nettopp snublet over nyheter som "makes me giddy!!!"

Ryktene skal ha det til at det blir en ny sesong med Arrested Development.

Dette skal ha blitt bekreftet på twitter av både Jason Bateman og Will Arnett.

Håper dette skjer, men som en av valgene i avstemningen på tvbythenumbers sier: I want to believe, but I don't want to experience soul crushing disappointment when it doesn't happen.
 

Sweet tooth av Jeff Lemire & Jose Villarrubia

"Sweet tooth" av Jeff Lemire("Essex County Trilogy") er en orginal historie fra et fremtidig Amerika. Noe skjedde, mange døde og barn er nå født som menneske/dyr hybrider. Vi treffer Gus en 9 årig gutt med horn, han bor sammen med sin syke far i skogen langt unna folk (ikke det at det er så mye folk igjen).

Gus er en overbeskyttet gutt med en hang for godteri frem til hans far dør og han beveger seg utenfor komfort sonene. Har møtes han av livets realiteter. Problemet for Gus er at menneske/dyr hybridene er etterspurt handelsvare for gale forskere, og med Gus sin svakhet for søtsaker er en fremmed manns sjokolade vanskelig å takke nei til. 

Dette er som man forstår en orginal historie, men Jeff Lemire klarer å formidle en spennende historie. Selv om man skjønner tidlig i boken hvordan dette ender er spenningen hele tiden der. Lemire klarer også å få oss til å knytte følelser til de to hovedpersonene, noe som er godt gjort med tanke på at det er bildene som driver handlingen fremover, mer enn tekst. En spesiell historie som godt kan anbefales.

Lock&Key og en lang liste.

Tegneseriene hoper seg opp for øyeblikket. Problemet ligger tre steder. Ny bok, R. Scott Bakker "The White-luck warrior", en ny utgivelse i Gemcraft serien(et TD spill), og så plutselig så ble det sommer. Men siden haugen har blitt så stor som den har: "Lock & Key", "The Lovecraft anthology", "The New York four", "iZombie", "Sweet tooth", "Local", "Bloom County v.4" og Hugo Pratts "Fort Wheeling". Siden listen er såpass lang så kommer jeg ikke til å skrive side opp og ned om de, men heller litt om hver med kjappere oppdateringer. :)
 

Ble nettopp ferdig med Joe Hill og Gabriel Rodriguez "Lock&Key - Welcome to Lovecraft" To ting(bortsett fra forsiden) som tilsa at jeg kom til å møte en grafisk grøsser, Joe Hill og ordet Lovecraft. Hill er forfatteren bak grøsseren "Heart-shaped box" og ordet Lovecraft bruker du ikke i overskriften på en komedie. ;)
 

Først et pluss til utgiveren IDW. Knall utgivelse, solid HC, rett og slett et gjennomarbeidet format. Slikt setter vi pris på. Dette er volum 1 av 3 så langt. Vi møter familien Lock som bor på et lite idyllisk sted på landet, det banker på døren og der står en lettere ustabil ung mann, med et skjult lik på lasteplanet. Ting går kjapt ad undas etter det. En redusert familie flytter senere tilbake til familiestedet "Lovecraft". Her begynner ett ekko fra husets avlåste brønnhus å snakke til familiens yngste, og gutten finner nøkler som åpner dører som ikke er der. Det hele kryper av gårde og som leser kjenner man den snikende følelsen av at noe jævlig kommer til å skje. Mesterlig skrevet av Hill og visuelt skremmende fra Rodriguez. Jeg har allerede kjøpt inn bind 2 & 3 til jobben. Setter meg på liste når jeg kommer på jobb i morgen.

P.s. På leten etter et bilde å bruke fant jeg forklaringen på Joe Hills fantastiske evne til å skrive grøss. Hans far er ingen ringere enn Stephen King.

The Name of the Wind - Patrick Rothfuss

Det er alltid interessant å oppdag nye forfattere. Slik var det også med Patrick Rothfuss, og hans debut roman "The Name of the Wind". Etter at flere venner og bekjente hadde gjentatte ganger anbefalt boken måtte jeg jo til slutt gi den et forsøk. Det skulle vise seg at dette ble en god lesning. I tillegg før ble ferdig med boken fant jeg ut at bok nummer to ville bli utgitt innen en uke eller to etter ferdig lesing. Needless to say så så har den nå blitt kjøpt og venter på å bli lest.

Det er en glede å fortsatt bli tilbudt nye vinklinger på fantasy, bøker som inneholder originalitet. "The Name of the Wind" gjør nettopp dette. Den forsøker ikke å trå gamle stier om igjen, men heller gir oss urørt gress og synke tærne i. Litt som hos George R. R. Martin er ikke magien i førersetet, men historien er, men det er fortsatt fantasy ingen fare der. Etter første boken å dømme skriver Rothfuss intelligent fantasy, ala Martin og R. Scott. Bakker for å nevne to.

I "The Name of the Wind" følger vi "altmuligmannen" Kvothe, hans liv og levne. Gjennom det som skal bli tre bøker følger vi denne kvikke rød luggens oppvekst og voksen liv. Første bok tar for seg de tidlige årene som var med på å forme Kvothe til mannen og legende han ble. Fra hans tid som omreisende teatermann sammen med sine foreldre, via harde år i storbyen Taurabon til hans første år på universitetet.

Rothfuss har som nevnt begynt på en original og god historie. Språket flyter sømløst og fortellingen er drivende, når det er sagt så kan historien av og til virke litt langdrygt, men man blir belønnet så snart disse partiene er over. Spennende blir det å se hvordan det går i bok nummer to, da den er ca. 250 sider lenger enn "The Name of the Wind". Men lese den det skal jeg.

Nå leses R Scott Bakker "The White-Luck Warrior", mens Game of Thrones sees på TV. P.s. Første bok kommer på norsk i dag, fra Vendetta forlag.

Mannen må jo skrive godt for å få slike gensere!

Rez blues(Scalped VII) av Jason Aaron -- Fabio Moon & Gabriel Ba med De:TALES

 Rez Blues(Scalped VII) - Jason Aaron

Som en kvikk leser får med seg så er Rez Blues det syende bind Scalped. Aaron og tegneren R. M. Guéra har forlengst etablert seg som en av de skaperne jeg kaster meg over når det kommer noe nytt. Hans indianer serie har guts, driv og samvittighet. Det er godt gjort å lage en suksessfull serie om nedslitte indianerreservat, men Aaron klarer nettopp dette. På en måte er deler av Rez Blues et lite hvileskjær, men på en annen måte gir ett par av historien en ekstra dybde til Dashiell Bad Horse sin saga. For det er ingen tvil om at Bad Horse fortsatt er i sentrum og drapet på hans mor den drivende faktor. Vi stifter i dette bindet også nærmer bekjentskap med en karakter som kun har vært i skyggen i de tidligere bindene, nemlig Dashiells far. Tegningene er som alltid i Sclaped brutalt realistisk, og legger et ekstra lag med sorgmodighet og dyster realisme på fortellinger i Rez Blues.
Har du ennå ikke begynt å lese Scalped er det bare å begynne. Hvis du har lest Scalped gled deg til bind syv. Det er noen skjulte perler i denne utgaven.

De:TALES - Fabio Moon & Gabriel Ba

Etter å ha lest Daytripper, som jeg roste opp i skyene, fant jeg ut at jeg skulle sjekke ut mer av hva brødrene hadde skrevet/tegnet. Det ble De:TALES, tretten historier fra det urbane Brasil. Tretten små dykk inn i enkelt sjebner. Alt fra kjærlighet funnet under stjernene, via minner om en avdød venn, til historier om en helt vanlig lørdag. Fortellinger uten moralpreken, men med hint om hva som kan være de rette veiene å gå. Skal man også tro på fortellingene så er nok en god del selvopplevde hendelser fra brødrenes liv. Som alltid kjærlighet, familie og venner, de tre store. Tegningene er i svart hvitt, men stilen er lik fra Daytripper. Detalj nivået er noe av det jeg liker med tegningene. De har en egne skaperkraft som får Brasil til å komme levende ut av sidene. Noe klassisk, men samtidig ungt, hipt og kult
Det er ingen problem for meg å anbefale De:TALES. Jeg gleder meg allerede til neste gang jeg skal lese noe av Moon & Ba for jeg er sikker på at det kommer til å bli sjelsettende.

Senere kommer anmeldelse av Patrick Rothfuss - " The Name of the Wind"

Game of Thrones premiere and Big news

Ikke at det burde komme som noen overraskelse, men HBO har fornyet Game of Thrones for en andre sesong. Premieren var i USA på Søndag, ble sett av 4,2 mill mennesker på HBOs primær kanal. Ikke fantastiske tall, men gode tall. For mer se link

Tvbythenumbers

Ellers god påske!

Hunters liv og Ginsburgs Howl

Har lest igjennom to gode ”graphic novels” denne uken. Den ene en biografi om Gonzo-forfatteren Hunter S. Thompson sitt liv og virke, den andre en visualisering av Allan Ginsburg sitt mest kjente dikt Howl. Det passer bra å slå sammen omtalen av disse to verkene sidene de kommer fra beslektede tider. Ginsburg er også en sentral figur i livet til Thompson, et liv som kom inn på tampen av den rene beatgenerasjonen.

Tidligere har jeg hørt på opptakt av Ginsburg, og andre Beat generasjonsforfattere. Man legger merke til de hadde en spesiell måte å fremføre sine verker. Av den grunn av fant jeg fort ut av at jeg manglet  noe når jeg leste Howl. Kall det gjerne en følelse, en ramme, noe spesielt. Tegningen var gode, ikke noe problem der. Eric Drooker har klart å fremskaffe en beat følelse bare i bilder. Bildene følger diket gjennom dets svinger og hopp og surrealistiske kritikk av kapitalismen og markedssamfunnets ensformighet og sjeleløshet. Det hjelper sikkert at Drooker ble en venn av Ginsburg og på den måten kanskje får frem en mer intim fremstilling av Howl enn andre kanskje kunne ha klart. For det er sjel i Drooker sine tegninger.

Men over til mitt lille problem. Etter noen sider stoppet jeg å lese, og begynte og tenke på en løsning. Løsningen lå på nettet. Rett på Iphone og inn på Youtube, søk Ginsburg + Howl og presto et opptak av Allan Ginsburg selv som leser Howl slik det var ment. Så med Ginsburg på øret og Drooker i handen ble dette en ganske kul opplevelse.

Avslutningsvis må åpningssetningen nevnes. Det er enkelt og greit en av de beste åpninger skrevet. ”I saw the best minds of my generations destroyed by madness”

Min andre lesning var en grafisk fremstilling av livet til Hunter S. Thompson, ført i pennen av Will Bingley & Anthony Hope-Smith. I introduksjonen av Alan Rinzler en av Thompsons forleggere får vi et innblikk til mannen Hunter og ikke legenden. Dette er et bilde Bingley og Hope-Smith speiler i sin fremstilling. Rusen er ikke lenger det sentrale i fremstillingen, slik det har vært i andre tolkinger at Thompsons har vært, men livet er. 

Det slår meg gang på gang hvor mye man får fortalt med hjelp av tegninger. I dette verket er det heller ikke mye tekst, slik blir bildene viktigere. Bingley og Hope-Smith klarer kunststykket å få frem en drivende og rørende fortelling om en av de mest kjente journalist/forfatterne i nyere tid. En mann med så mange spørsmål til det autoritære, så kompleks likevel så rett frem at han fant opp en egen journalistisk sjanger, Gonzo. Historien spenner fra Hunters oppvekst i Louiseville, Kentucky til hans selvmord alene i ei hytte i Woody Creek Colorado. Selv om ikke rusen er det sentrale i fortellingen kommer det godt frem at Hunter S. Thompson var ”a troubled soul”en mann med sine problemer.

Både Howl og Gonzo, a graphic biography of Hunter S. Thompson er to gode fortellinger som det er lov å håpe at blir utgitt i Norge.

First 15 minutes of Game of Thrones.

Trenger ikke å si så mye mer enn WOW!

Doctor Who - series 6

Ny trailer/teaser fra sesong seks som starter snart på BBC.

Daytripper - Fábio Moon & Gabriel Bá

“What are the most important days of your life?”

Hvordan omtale noe du virkelig har blitt imponert over? Man begynner å tenke på hva man har skrevet om tidligere bøker, og husker lovordene man frembrakte. Slik vandrer nye problemer inn i livet når nye bøker skal anmeldes. Følelsen av å bruke de samme superlativene, selv om de måtte passe, blir litt feil, for det man nettopp har lest virker å være så mye bedre enn da de samme ord ble brukt sist. Heldigvis(kanskje?) kommer ikke denne følelsen så ofte. Men over til grunnen til for denne filosoferingen. 

En tidligere arbeidskollega hadde fått anbefalt en tegneserieroman som hun anbefalte videre. Denne ble utgitt tidligere i måneden i samlet utgave på mitt favorittforlag; Vertigo. 

Daytripper, av tvillingbrødrene Fábio Moon og Gabriel Bá, http://fabioandgabriel.blogspot.com/ er en opplevelse å lese og en nytelse å se på. For å ta det visuelle først, noe som er viktig i en tegneserieroman. Brasil, hvor handlingen foregår, trer levende frem, og personene blir tydelige og emosjonelt fremstilt. Det er sjelden jeg leser en så velkomponert visuell tegneserieroman. Mørkets hjerte og Daytripper blir to motpoler på bruk og ikke bruk av farger i et slikt verk. 

Du kan ikke oppnå en 7’er på terningen med bare fargebruk alene, og her kommer Moon og Ba’s historie frem. Jeg filosoferte litt i starten over mine problem i forhold til å skrive noe ekte om Daytripper, og filosofering passer egentlig ganske bra i forbindelse med denne boken. 

Vi følger Brás de Olivia Domingos, sønn av en av Brasils største forfatter i en rekke forskjellige dager i hans liv. Kanskje jakter vi på hva som er de viktigste dager i et liv? Når vi møter Brás jobber han i en avis og skriver gode nekrologer(noen gang lagt merke til at ”obiturary” er et finere ord en nekrolog?), samtidig som han drømmer om å bli noe mer. Hvordan forme sitt eget liv når man hele tiden skriver om andres? Hva er vendepunktene i livene våres, første kjærlighet, en av dine nærmestes død, kvinnen i ditt liv, eller noe mindre? Disse spørsmålene forsøker forfatterne kanskje ikke så svare svart på hvitt på, men kanskje gjør de et så godt forsøk som noen med på å belyse disse spørsmålene. Brás liv er ikke overfylt med opp og nedturer, han er ikke senterets midtpunkt. Han er mer som meg og deg, som prøver å leve sitt liv etter beste evne, helt til det plutselig er over. 

Totalt sett er dette noe av det beste jeg har lest av tegneserieromaner. Daytripper er på høyde med Watchmen, From Hell og Sandman, og en fortelling jeg kommer til å lese mange ganger. Det er ikke alle leseropplevelser forunt å få meg til å felle en tåre, men Daytripper klarte dette. Les historien og berik ditt eget liv.

Ny Game of thrones trailer!

Ny trailer, en god del nye scener. Gøy!

Doctor Who - Red Nose Day

Årets første smakebit på Doctor Who. To miniepisoder fra britisk Red Nose Day. Kos dere, snart starter sesong seks.

Zoo City - Lauren Beukes

Originalitet fra Sør-Afrika!

Av og til kommer jeg på at jeg for sjelden leser bøker av ikke-am/eng/no forfattere, gjerne når jeg leser en slik bok. Egentlig er dette litt rart for så og si hver gang jeg plukker opp en bok av en forfatter med en annen bakgrunn så er det glimt av gull i fortellingen. Det er spennende å se hvordan forskjellig kulturell bakgrunn gir utslag på historiene disse forfatterne forteller.

Lauren Beukes er en av disse stemmene. Hun er en hvit sørafrikaner, født i 78 og oppvokst i Johannesburg, fikk hun med seg apartheidsystemets dødskamp. Grunnen til at jeg nevner hudfarge er at hovedpersonen i Zoo City er en svart kvinne. 

Det utrolig kule, og originale, med denne boken, som fungerer som en slags krimfortelling satt i et alternativt Johannesburg, er manifestasjonen av synd. På ett eller annet tidspunkt skjedde det en global manifestasjon av synd. Denne manifestasjonen er et dyr! Et vilkårlig dyr som dukker opp rett etter at synden er begått. På grunn av en link mellom synder og synd kan de ikke adskilles med noe mye mer enn noen ti talls meter, og hvis i tillegg dyret dør kommer ”the Undertow” og drar med seg synderen. Dette gjør at vår heltinne/synder Zinzi December alltid har med seg sitt dovendyr. Denne manifestasjonen veier litt opp ved å gi synderen en egenskap, i vår hovedpersons tilfelle evnen til å finne savnede ting. Man kunne ha hatt mange lange filosofiske diskusjoner om manifestajson av synd og så videre, men her holder det med å si at det er kult og det fungerer.

I Zoo city, i tillegg til aspektet om synd, får vi innblikk i den mørke undersiden av Johannesburg. Som Neill Blomkamp viste med sin film District 9, har sørafrikaneren en dyster side å trekke opp i sine fortellinger – apartheid. Denne forhistorien gir fortellingen om segregasjon og forskjellsbehandling en ekstra dybde. Selv om zoo'ene blir forskjellsbehandlet, er det ikke på apartheidnivå. Et annet interessant poeng er at Beukes så og si ikke nevner Sør-Afrikas tidligere historie. Om dette er en bevisst handling aner jeg ikke, men det kan være at unge Sørafrikanerne mener at det må være mulig å fortelle en historie uten og vektlegget landets fortid, nå når det har gått 21 år siden Mandelas løslatelse og 17 år siden landets første demokratiske valg.  

Men at Zoo City har blitt en god fantasy inspirert krimhistorie, er det ingen tvil om. Beukes klarer å formidle en historie som fungerer på flere nivåer. På den ene siden en fortelling hvor makt, dop og musikkindustri spiller sentrale roller, når den ene halvparten av Sør-Afrikas store popsensasjoner, en søskenduo, forsvinner bare dager før lansering av sitt tredje album. På den andre siden et kritisk blikk på manipulasjon og utnyttelse av afrikanere så vel som godtroende vestlige mennesker. 

Kort fortalt ligger denne boken godt an til å bli en av de aller beste jeg kommer til å lese i 2011.

One of our Thursdays is missing - Jasper Fforde

Nå er det litt over 10 år siden at Jasper Fforde dukket opp på den litterære scenen med bøkene om Thursday Next, og takk for det. Nå er det duket for bok seks i serien, ”One of our Thursdays is missing” og jeg har gledet med i godt over ½ år, helt siden jeg fant ut utgivelsesdato.

Dette er serien hvor Swindon er hovedstaden i England, er Krim-krigen fortsatt pågår, croquet er den nasjonale sporten, Wales er en sosialistisk republikk, ostesmugling er big business og det mest fantastiske av alt er at bøker og litteratur er ekstremt populært.Thursday Next jobber i ”Jurisfiction”, og har som agent evne til å hoppe midt inn i handlingen i forskjellige romaner og interagere med karakterene. Noe som er avgjørende for å finne ut hvem som driver og myrder karakterer fra Charles Dickens.

Dette er den sjette Thursday Next historien, og utvikler temaet for Book World, hvor karakterer, som skuespillere i et skuespill, må utføre handlinger og levere linjene som er skrevet for dem når noen leser boken, mens de resten av tid står fritt til å gjøre som de vil.

Scenarioet for “One of our Thursdays is missing” er den at fiktive Thursday blir satt til å løse en sak hvor en bok har kræsjet i et rolig landskap. Dette utvikler seg til å bli en jakt etter den ekte Thursday som viser seg og være borte.

Sjekk dette kartet. :)

Sjangerrådet, som styrer BookWorld, står overfor trusselen om borgerkrig. Blyton sepratister(fra sjangeren kvinnelig fiksjon) har dannet en rasende mobb, og en terrorist ved navn Speedy Muffler(fra hete noveller) truer med å detonere en skitten bombe som sender smakløs sex scener inn i sjangeren romantiske fiksjon og klassikere. Thursday Next er behøv på fredsforhandlingene, men hun er borte.

Det eneste håp er for den fiktive Thursday Next er å ta turen til den virkelige verden for å finne ut hva som har skjedd med den virkelige verdens Thursday Next.

Planlegger Senator Jobsworth noe skummelt? Kan Thursday flykte fra sinte mime kunstnere når hun blir tvunget av veien inn i mimefelt av Vanlige Menn? Er hele BookWorld bare holdt sammen, som noen forskere tror, med det mørke lesestoff av uleste bøker og uskrevne dikt som skjuler seg usynlig utenfor oppfatningen?

Les de tidligere bøkene, les One of our Thursdays is missing. Dette er ren inspirert galskap og den morsomste boken du vil se i år.

Game of Thrones - First full trailer og bok nummer 5!!!!!

NYHET!!!! Bok fem kommer 12 juli!!!!!!!!
Bekreftet fra George's egen side. WEEEEEEEEEE

Sjekk ut den første fulle offisielle traileren. Dæven så kult. :)
Ellers så kommer det den anmeldelse av Jasper Fforde's siste bok "One of our Thursdays is missing" på søndag eller mandag. Men nå se trailer!



Bra ja?

Game of thrones - An invitaion to Westeros

Oh, joy! Foreløbig siste snack fra HBO. Gleder meg, enkelt og greit. Serien kommer til Canal+ i mai så vidt jeg har fått med meg. (p.s. de skal også sende den amerikanske utgaven av Shameless, britisk skruppeløs komedie)

Opphetede diskusjoner

Snublet over en debatt i dag på Pat's Fantasy Hotlist Noen har kastet en stinkbombe inn i fantasylitteraurens hus og det har virkelig fått fart på en god del personer.

Det hele startet med et innlegg av Leo Grin på den konservative ”Big Hollywood” siden. Innlegget var kalt: ”The Bankrupt Nihilism of Our Fallen Fantasists”. En aldri så ladet overskrift der, og under følger et lite utdrag:

”Soiling the building blocks and well-known tropes of our treasured modern myths is no different than other artists taking a crucifix and dipping it in urine, covering it in ants, or smearing it with feces. In the end, it’s just another small, pathetic chapter in the decades-long slide of Western civilization into suicidal self-loathing. It’s a well-worn road: bored middle-class creatives (almost all of them college-educated liberals) living lives devoid of any greater purpose inevitably reach out for anything deemed sacred by the conservatives populating any artistic field. They co-opt the language, the plots, the characters, the cliches, the marketing, and proceed to deconstruct it all like a mad doctor performing an autopsy. Then, using cynicism, profanity, scatology, dark humor, and nihilism, they put it back together into a Frankenstein’s monster designed to shock, outrage, offend, and dishearten.” 

 Kort oppsummert så er Leo Grin tilhenger av fantasylitteratur slik det ble fremstilt av Tolkien og Howard. Han er mot hva han mener er mer eller mindre moralsk korrupte, nihilistiske, dekadente middelklasse forfattere som Steven Erikson, Joe Abercrombie for å nevne to. Feilen for Grin blir at den nye generasjonen med fantasyforfattere ødelegger det som Tolkien og Howard bygde opp, og blir representativt på hva hvordan dagens verdier ødelegger det gode samfunnet, slik vi(i.e. Leo Grin) vil ha det. De besudler og deprimerer den kommende generasjon med deres dårlige innhold og ønske om heller å sjokkere leseren i senk enn å formidle en god moral og historie. Det er disse holdningene som Grin vil til livs.

Dette innlegget førte til en rekke svar blant annet fra R.S.Bakker, forfatter av ”Prince of Nothing” bøkene:

“Thus the paradox: People are generally allergic to complexity and uncertainty, and so crave the apparent simplicity and certainty delivered by the Same. But they are also allergic to monotony, and so begin to improvise, to complicate and to surprise. ‘To go for baroque.’ The severity of these allergies depends on the sensibilities of the individual: we react to our reading, then rationalize accordingly, typically using what themes that dominate our thinking otherwise. Grin sees contemporary fantasy as the expression of liberal decadence. I see Grin’s diagnosis as the expression of our all too human cognitive shortcomings.”

Også Abercrombie selv har vært ute og kommet med et forsvarsskrift(se link).

Jeg holder meg litt utenfor den politiske delen av Grin sitt innlegg. Mannen er konservativ til tusen og det holder og si at vi hadde nok ikke stemt på samme parti. Når det gjelder synet på fantasylitteraturen så må vi i følge Grin velge side. Jeg vil ikke velge side. Som Bakker, Abercrombie og Grin vokste jeg opp med Tolkien(ikke så mye Conan), og mannen var genial. Herom hersker det ingen tvil. Men det må være lov til å la smaken utvikle seg. Jeg liker fortsatt Tolkien, men hvis alle fantasyforfattere skulle skrive innefor de samme rammene så ville det, som Bakker påpeker, fort bli repetitivt og kjedelige. Man trenger nye utfrodringer og man trenger nye tanker for å drive sjangeren fremover. For hvis man ikke utfordrer grensene så ville vi ikke fått forfattere som Abercrombie og Erikson dog mørke, dystre og smått pessimistiske, men ekstremt geniale.

How to live safely in a science fictional universe - Charles Yu

Charles Yu har produsert en liten perle av en bok. Denne 230 siders boken innbyr til å leses i et strekk. Sammen med "The half-made world" som jeg anmeldte nedenfor, kommer også denne boken på så og si de fleste lister over anbefalte science-fiction bøker fra i fjor. Men i motsetning til Felix Gilmans bok er dette noe jeg lett kan anbefale.

Hovedpersonen Charles Yu(det samme som forfatteren ;)) bor i Minor Universe 31 og jobber med å reparer tidsmaskiner. Han tilbringer tilnærmet all tid i sin TM-31 Recreational Time Travel Device med TAMMY som nærmeste venn/kjæreste. TAMMY er TM-31s datamaskin. Hun er en sexy, letter deprimert og glasset halvtomt AI. Hvis det lukter litt Douglas Adams så er ikke det nødvendigvis feil, men det gjør ingenting. I tillegg til TAMMY har han ED. En ikke-eksisterende men genetisk ekte og lojal hund. Kan en ikke-eksisterende hund produsere sikkel??

Hovedhistorien i boken er Yus leten etter sin far, som forsvant for mange år siden. Gjennom avanserte og sofistikerte tilbakeblikk får vi innsikt i Yu og farens tidligere forhold. De har hatt et ganske "estranged" (i manglet av et godt norsk ord) forhold. Hele familiedynamikken i det Yu'ske hjem var skakkkjørt, det hele ente med at Yu tok jobb hos en konkurrerende arbeidsgiver av faren, faren forsvant og moren kjøpte seg en tidsloop og gjenlever de samme 60 minuttene, kontinuerlig.

Det hele blir en rørende og humoristisk framstilling av en sønns søken etter sin fars kjærlighet og i prosessen seg selv. Boken inneholder mange AHA øyeblikk forklaringen av hvor ubetydelige vi er i tiden og hvor liten innvirkning vi kan ha på tidligere hendelser, er genial.

Og med et introduksjonsavsnitt som er noe av det beste jeg har lest så må det bare blir bra:  

      "When it happens, this is what happens: I shoot myself. Not, you know, my self, self. I shoot my future self. He steps out of a time machine, introduces himself as Charles Yu. What else am I supposed to do? I kill him. I kill my own future."

The half-made world - Felix Gilman

Litt over en uke siden siste innlegg. Har ikke vært så mye å dele i det siste. Men i går ble jeg ferdig med Bryan Talbot sin andre Grandeville bok, og i dag ble jeg ferdig med "The half-mad world" av Felix Gilman.

Når det gjelder Grandeville-Mon amour så følger vi samme inspektør som i første bok, Inspektør Lebrock.
Ikke så mye å fortelle om denne boken annet enn hva jeg sa om den første. Dette er fortsatt meget god lesing, tegningene er av samme stilart som bind I. Historien denne gang lander Lebrock i en konspirasjon som ryster grunnvollene til den unge Sosialist Republikken England. Som sagt en bra historie, om enn kanskje en bit forutsigbar, men med en ond og gal "bad-guy" glitrende tegnet av skaperen selv. Ser frem til bind 3. 

Over til "The half-mad world"
Boken kommer fra en av fjorårets debutanter, Felix Gaiman, og kom på listen av Locus's anbefalte lesninger fra fjoråret. Det er et orginalt verk, og kan kanskje beskrives som Steam-punk western, western fantasy eller steam-punk fantasy western. Som sagt en original historie.

Settingen er et alternativt Amerika rundt århundreskiftet(1800 til 1900). Østkysten av kontinentet består av forskjellige nasjoner kjent som den gamle verden, ordnede og regulerte samfunn. Lenger vest ligger en fjellkjede kjent som End of the world. Vest for disse har to krefter(the Gun og the Line) blitt vekket til live av menneskernes utforskningstrang. De siste 300 årene har disse to maktene kjempet om hegemoni over området og menneskene som bor der. I denne omfavnsrike krigssonen forsøkte en rekke byer og tettsteder å løsrive seg og stiftet føderasjonen som ble kjent som "the Red Republic" uavhengig av the Gun eller the Line et land inspirert av orden og rettferdighet.

Liv Alverhuysen, psykolog fra en av de mindre staten i øst dra helt til skapelsens kant etter å ha blitt invitert for å hjelpe til på et sykehus. Her skal hun prøve å redde mennesker som har blitt skadd av krigen mellom the Gun og the Line. Det hun ikke vet et at på dette sykehuset finnes en mann, en general fra the Red Republic, som bærer en hemmlighet. En hemmlighet som kan gjøre slutt på krigen mellom the Gun og the Line, og kanskje tilintetgjøre kreftene i seg selv. The Gun og the Line er begge klar over at det finnes en mann og det finnes en hemmelighet, og det hele blir en kamp om å bli den første til å finne denne mannen og hans hemmlighet. Men generalens hjerne er ødelagt, og det enenste han kan fortelle er eventyr. Det blir et blodig og intenst forfølgelsesdrama som får hovedpersonene til å bevege seg lenger vest enn noen har vært før, og hvor verden ennå ikke er ferdig skapt.

Hvordan var boken?
Sannheten er at jeg ikke vet helt hva jeg syntes om boken. Orginaliteten må belønnes, de to kjempende kreftene i denne verdenes midtvest er representert med the Gun, som best kan beskrives som enkelt mennesker som har blitt gitt overmennekslige krefter av demonlignene vesen som bor i våpnene disse agentene bærer. Det styrer med vold og terror. The Line bor i lokomotiv, og styrer gjennom industri. Her blir menneskene holdt i en slavelignene tjeneste, og de benytter tekniske dippedutter og våpen. De utnytter ressurser i fjellene og bygger fabrikker.

Språket til Gilman er godt, verdensbyggingen er grundig og god, hovedpersonene kommer godt frem i fortellingen. Deres problemer og karakterutvikling gjennom alle utfordringen blir formidlet på en troverdig måte. Selv med denne orginal westernfortellingen så plagdes jeg litt gjennom boken. Følelsen er at det manglet litt i fortellingen. Det kan være at det var Gilmans intensjon at det skulle være slik, at leseren skulle fylle inn deler selv. Det fungere i enkelte bøker, men problemet mitt er at jeg fikk med meg for lite fra boken til at det skjedde her. Storyen er til tider både blodig og intens så det kræsjer på en rar måte med følelsen jeg har at boken til tider var litt uinspirerende, og det er kjipt for det var en bok så frem til, og ville virkelig like.

A sickness in the family - Denise Mina

Før jeg sier noe om "Sickness" er det på sin plass og introdusere dere for Vertigo sin "Vertigo Crime" serie, som "Sickness" er en del av.

I 2009 startet forlaget Vertigo(en del av DC Comics) opp en ny serie kalt "Vertigo Crime". Dette skulle være enkeltstående krimfortellinger i svart/hvitt og hardcover.  En del av disse har en klassisk krim noir følelse, mens andre er krimfortellinger av "nyere" dato. Det gode med denne serien er at Vertigo har fått tak i en del forfattere som til vanlig ikke har noe med tegneserier å gjøre. Historien i den første boka var for eksempel forfattet av skotske Ian Rankin, den hittil siste, som jeg skal komme nærmere inn på, er skrevet av britiske Denise Mina. Kvaliteten på denne serien er høy. Fortellingen er strålende og tegningen er også av høy kvalitet, det samme er det fysiske bokformatet. Er nesten fristet til å kalle dette en de lux serie. Dette er samling for de som elsker en god krimfortelling og setter pris på utsøkte tegnestiler.

I går var jeg så heldig å få med meg den nyeste utgivelsen i Crime serien; "A sickness in the family". Historie av Denise Mina og tegninger av Antonio Fuso. Denise Mina er mest kjent for sine krimbøker, men hun hadde for noen år siden et lite eventyr innenfor tegneseriesjangeren. Hun stod nemlig bak to historier i Hellblazer serien. Noe hun kom vellykket fra, kanskje gav dette mersmak? Jeg kan med en gang fortelle at hun kommer fra sitt Vertigo Crime bidrag i god behold .
I "Sickness" blir vi introdusert til en egosentrisk familie gjennom fortellerstemmen til adoptivsønnen. Vi møter familiefaren som nettopp har blitt pensjonert etter å ha solgt unna firmaet sitt. Hans store lidenskap blir å pusse opp huset familien bor i. Hans kone som er utro med en bilselger, som hun ikke klarer å gjøre det slutt med. Hennes mor som alle, utenom adoptivsønnen, virker å ha et anstrengt forhold til. I huset bor også deres to ektefødte barn, en datter som er ekstremt selvopptatt og føler seg fralurt firmaet av faren og er bare opptatt av å bevare mest mulig av den potensielle arven til seg selv. Det siste medlemmet av familien er sønnen, som har nettopp har blitt sparket ut av universitet på grunn av, i starten av boken, uvisse forhold.
Fortellingen starter med at leietagerne i kjelleretasjen havner i en krangel med katastrofalt resultat. Etter dette sprer det seg snikende uhygge i huset og vi følger en familie som sakte, men sikkert beveger seg inn i paranoia og mer og mer selvsentrerte sirkler. Når hovedpersoner begynner å dø av unaturlige årsaker, blir dette nærmest et studie i selvutslettelse. Selv om det er en krimfortelling fungerer boken også bra som skrekk. Mina sammen med Fuso fremdriver et knippe av egosentriske mennesker, som hver for seg bærer en så stor og tung svart sky at når forholdene blir lagt til rette så blir dette en perfekt storm.

Oppsummert er dette et nytt kvalitetsverk fra Vertigo. En driven god fortelling fra Denise Mina om en familie i oppløsning, drap, hevn, en ulmende ondskap og ikke minst penger. Minas ord blir meget godt fortalt gjennom Fusos tegninger, som driver leseren mot slutten av verket i større og større hastighet.

Hamlet

I går så jeg den nyeste produksjonen av Hamlet, av Royal Shakespeare Company(RSC).

I fare for å virke pretensiøs så har jeg en forkjærlighet for å se filmatiseringer av Shakespeares skuespill(utenom Titus men det er en annen historie), og av Shakespeare stykker er Hamlet i forrang. Etter å ha sittet i en kinosal i 4 1/2 time for 11 år siden og sett Kenneth Branagh sin fullversjon av Hamlet under britisk uke var jeg solgt. Språket er kult, historien er tidløse og dramaet/tragediene/komediene uvurderlige.

Alas, poor Yorick

I går var det Hamlet, igjen. Jeg kom over denne versjonen som er en samproduksjon mellom BBC og RSC etter trofast å ha fulgt Doctor Who. Grunnen til dette er at Hamlet spilles av David Tennant, personifiseringen av BBCs nyproduksjon av Doctor Who. Spent på å teste Tennants evner som skuespiller var dette et lett kjøp. I tillegg til Tennant har Patrick Stewart rollen som Claudius.

     

     

     Hva skal man si om produksjonen? Ingen tar vel Shakespeare så alvorlig som britene og når produksjon i tillegg er av RSC så var det egentlig ingen grunn til bekymring.

     En ting som alltid er interessant når man ser nye forestillinger av disse 400 år gamle stykkene er hvordan sceneriet blir gjort. Historien er jo sementert, språket kan man ikke leke for mye med, så utfordringer er blir det scenografiske. Dette har de klart godt i dette stykket. Det var stilig laget og samtidig ikke så fremtredene at det tok fokus vekk fra historien.

Synder til himmelen?

Oliver Ford Davies

Når det gjelder skuespillerprestasjonene så var det ingenting å utsette. Tennant gjør en fabelaktig tolking av Hamlets spiral ned i galskap og hevn. Han har, til seerens glede, et stort reportar å spille på, og at mannen er en ekte skuespiller er det ingen tvil om. Patrick Stewart som ikke er noen nybegynner når det gjelder Shakespeare både på skjerm og scene, gjør en fabelaktig innstats som den uærlige Claudius. En rolleinnehaver som overrasket meget positiv i denne sterke forestilling var Oliver Ford Davies tolking av Polonius. I den skarpe konkuranse med stykkets to hovedroller Halmet og Claudius kommer Davies godt fra det. Han klarer å fremdrive en gripende fremstilling av denne ærgjerrige stabssjefen. Mitt eneste minus i denne forestillingen, som likevel ikke kun er negativt, er Mariah Gale sin fremstilling av den vakre Ophelia. Problemet mitt ligger kanskje mer med rollebesetningen av henne som Ophelia, mer enn hennes fremførsel av karakteren(hennes tolking av Ophelias galskapsscene var meget god). Ankepunktet mitt er at hun er for mandig i utseende, og på den måte ikke får den vakre og spede Opheila frem.

     Konklusjonen er likevel lett. Dette var en fabelaktig produksjon, glitrende skuespill, og fantastiske scenografi. Se den og fryd dere. Det er Hamlet for pokker. :)

Kick-Ass til slutt.

Jeg er klar over at jeg er sent ute med å få sett Kick-Ass, men  nå er det endelig gjort.

Og det var gøy!

Hadde sett frem til denne alternative superheltfilmen helt siden den kom, og kjøpte den på Blu-ray når den ble utgitt, men av en uviss grunn så har den bare blitt ståendes i hylla.

Kick-Ass er filmatisering av en grafisk novelle av Mark Millar. Mannen bak blant annet Wanted(film med James Mcavoy og Angelina Jolie) og Superman Red son(Superman er russisk, ikke amerikansk). Millar har en tendens til å få frem det grafisk i en fortelling og Kick-Ass er intet unntak. Så hvis man skulle være nogenlunde tro mot orginalen så måtte filmen også bli blodig, og det ble den!

Konseptet er enkelt; Hovedrollefiguren, Dave, lurer på hvorfor ingen har prøvd å bli en superhelt, og etter litt fundering anskaffer han seg et kostyme og blir Kick-Ass. Og som Nicolas Cage sier i form av sin rollefigur Big Daddy, "He should change his named to Ass-Kicked", for det er nettopp det som skjer med den godeste Dave, han får juling. Men takket være en kollisjon og noen skadde nervetråder så tåler han til slutt nok juling at han med hjelp av internett blir et fenomen. Så langt er ikke volden altfor fremtredene, bare en historie om en tenåring som prøver å finne seg selv.

Enter, Big Daddy og Hit Girl(hans 11 årige datter). Her er ei jente som er oppfostert med våpen og kampsporttrening, alt for å være medhjelper for hennes fars jakt på hevn. Nå kommer også volden, hadde ikke trodd det skulle være så gøy å se ei jente på 11 (fantastisk spilt av Chloe Moretz) skyte og rett og slett lemleste skurker med våpen av alle slag, mens obskønitetene og kroppsdelene hagler.




Det hele utvikler seg til en halsbrekkende gladvoldsfilm, som kanskje ikke anbefales til alle aldre, men som mange vil finne høyst underholdene. Etter min mening en av de bedre grafisk novelle til film adapsjoner som har blir gjort de siste årene.

Teaser trailer Game of Thrones

Seriøst, dette  blir bare bedre og bedre. :))))

Har bare linken å dele, noe i embedingen av videokoden vil ikke funke, men følg linken. :)

http://www.youtube.com/watch?v=PZ5p18wIQEI

Out of the dark - David Weber

     Helgen er over og jeg rakk akkurat, før sengetid på søndag å bli ferdig med helgens bok. Godt og endelig ha fått tid til å lese en bok igjen. Det har den siste måneden for det meste gått i "graphic novels"(ikke at det er noe dårlig alternativ). Om helgens bok så vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Derfor tar vi det lette først, hva skjer a?

     "Out of det the dark" er sci-fi. Men i stedet for at handlingen foregår et sted langt, langt borte med galaktiske romskip er dette en "first contact" historie. Det hele starter med at et observasjonskip i bane rundt jorden observerer slaget ved Agincourt og blir sjokkert over den engelske brutaliteten. Deres erfaringer blir rapportert tilbake til konfødrasjonsledere(langt, langt borte). Beslutninger blir tatt og nesten 600 år senere ankommer en koloniseringsflåte. Problemet er bare at i løpet av disse 600 årene har menneskeheten utviklet seg langt fortere enn hva romvesene hadde forutsett.

     På mange måter er "Out of the dark" en krigsfortelling like mye som en sci-fi fortelling. Forfatterne Weber kjent for sine "Honore Harrington" bøker fokuserer også mye på stridsaspektet i fortellingene. Dette gjorde at det var deler av boken jeg rett og slett skummet igjennom, ikke fordi det nødvendigvis var dårlig skrevet men fordi det ikke var interessant. Dette gjaldt i hovedpunkt forfatterens gjentatte beskrivelser av våpen, våpenbruk, deres størrelse og effekt. For min del kunne han ha spart seg for halvparten av disse, men igjen det er min smak.

     Det som er interessant og rett og slett kult med Sci-fi er muligheten til å tenke nytt og prøve å se vår verden og kultur sett utenfra, og her er det mye godt stoff i "Out of the Dark". Selv om romvesen ikke er enormt fysisk forskjellige fra oss så er kulturen og oppførselens fullstendig forskjellige fra våres. Så sjokket blir stort når de oppdager at menneskeheten ikke ser noen grunn til å overgi seg selv om fienden(romvesene) har vist seg militært sterkere. Denne kulturkollisjonen blir godt skildret i boken.

     Weber gjør og en god fremstilling av menneskehetens styrker og evner til å handle i motgang, samtidig blir også romvesene forbauselse over menneskenes handlinger, og deres problemer med å justere seg i forhold til menneskenes krigføring.

     En annen god jobb Weber får frem er at selv om en rase har klart å få til romreiser, og har kolonisert andre verdener så betyr ikke det automatisk at de er fullstendig overlegene oss i alt og enhver.

     Selv om det var partier i boken jeg skummet lett over, så var dette en artig leseropplevelse En krig fører til tap på begge sider og evnen til å forstå sin motstander er en kunnskap som enhver kriger vil ha. Og slutten på boken er ikke noe man ser komme før den nesten smeller deg mitt i trynet. Om den gjør boken bedre eller dårligere for bli opp til dere å avgjøre. Jeg tenker fortsatt på saken.

Fables 14 - Witches av Bill Willingham

   

       Enkelte ganger har man ingen store forventninger til en serie. Desto større blir gleden når man blir positivt overrasket. Dette skjedde med Fables 14 - "Witches". Grunnen til at forventningenslist var lagt lavt var at jeg trodde denne serien nådde sitt høydepunkt/endepunkt med bind 11 - "War and Pieces" Hovedhistorien var da over og jeg så ikke poenget med flere bind, dette ble ikke hjulpet av et medioker bind 12 - "The Dark Ages" og dårlig bind 13 - "The Great Fables Crossover". Men som samler tro og med en egen evne til å glemme kjøpte jeg "Witches".

      Litt informasjon til dere som ikke er innvidde i serien kan være på sin plass. Fables er en tegneserie som har våre kjente og kjære eventyr og fabel figurer som hovedpersoner. Kort fortalt så eksisterer alle vesner fra eventyrene rundt på egne verdener. Disse verdener bestemmer en fremmedmakt seg for å invadere og legge underseg. Dette førte til at en gruppe fabler rømte til vår planet gjennom en portal, og har levd på jorden de siste 400 årene, mens de har bygget en motstandshær. Her er Snøhvit, Den store stygge ulven, tre små griser, Rødhette og mange, mange flere. De er arabiske, øst-europeiske, amerikanske, hele verdens fabler.


    

      Tilbake til "Witches". Gleden ble stor da jeg hadde satte meg ned og forsiktig begynte å lese. Borte var følelsen av at dette var en historie som Mr. Willingham hadde behøvd å fortelle. Her var en glitrende historieutvikling og Fables ser endelig ut til å ha klart og sementert en andre story line. The main bad guy "The Dark Man" er akkurat så skummel og slem som skurken i et Grimm eventyr skal være og litt til. Vi får også et dypt innblikk i intrigene blant heksene og trollmennene på Fabletowns gård, og en breder innblikk i forhistorien til forskjellig karakterer. B-historien med apen Buffikins kamp mot den russiske Baba Yaga er også gull verdt. Gleder meg mer enn litt til Fables 15 "Roses red" som kommer engang  i 2011.

To kjappe formidlinger.

Det er lørdag og sport på tv, men fant to nyheter som må deles.

1. Game of Thrones har fått sende dato i USA, 17 April.
2. Første episode av ses.4 av Torchwood skal hete "Miracle day"

Det var det. Ha en god helg. 

American Vampire - Scott Snyder & Stephen King

Så var hverdagen her med brask og bram. Litt godt er det dog å være tilbake i normale rutiner. Har to anbefalinger på lager fra jula. Den første fulger under:

American Vampire - Story: Scott Snyder Stephen King. Tegninger av Rafael Albuquerque. 

Med forordet til denne nye serien setter mr.King tonen. Han langer ut mot hva vampyr fortellingen har blitt i disse Twilight hjernevaskede tider, for så å fortelle hva en vampyr skal være. Djevelsk, sleip ond, hensynsløs. Listen ble lagt høyt eller om man ser det på en annen måte, helvetes lavt. American Vampire er Scott Snyder sin ide som han ifølge seg selv har båret med seg de siste 8 årene, før tilslutt å oppdage at dette kun kunne fortelles gjennom tegninger. Og forlaget Vertigo alltid på plass for de rette seriene, tok på seg å publisere noe som best kan beskrives som "instant classic".

Storyen beveger seg fra lovløshetens 1880-tall til California på 1920. Vi følger to hovedpersoner Pearl, en ung kvinne fra midtvesten kommet til Los Angels for å søke lykken. Hun sammen med sin venninne Gretha jobber som statister i filmindustrien. Hvor hun gjennom sin søken etter gull og grønnere senger blir utsatt for en djevelsk gjerning, og vi følger Pearl på jakt etter en blodtørstige hevn.
Hevn er også sentralt i historiens egentlige hovedperson Skinner Sweet. Han er "The American Vampire" hans styrker og svakheter er anderledes enn aristokratiet av europeiske vampyrer som er i flertall på det amerikanske kontinent. Skinner Sweet kommer ironisk nok virkelig til live i Albuquerque tegninger og Snyders fortelling. Her er en vampyr som hadde flerret skinnet av Robert Pattinson og hele fordømrade Twilight sagaen, for så å skvise den siste bloddråpen ut at hele Urban Fiction sjangeren
Gleder med som en voksen unge til bok to, og er vi heldige så kan det hende den vil bli tilgjengelig på det norske markedet.