The joy of discovering a gem

The Windup Girl – Paolo Bacigalupi

Enkelte ganger trenger man ikke å lese så mange sider av en bok før man vet om man holder i en råtten tomat eller ett gullegg i hendene. The Windup Girl er ett gullegg, eller for å bruke en annen beskrivelse ”instant classic”. Dette var som å lese “Do Androids Dream of Electric Sheep?, 2001 a space odyssey, Stranger in a strange land” eller “A canticle for Leibowitz”, for første gang. Noen bøker er bare gode, så enkelt er det.

Historien utfolder seg Thailandregionen i en potensiell fremtid på jorden. I denne fremtiden har plantepest sammen med epidemier desimert både planter, dyr og mennesker. Genetikken har samtidig blitt kjørt i overgir for å redde menneskets eksistens. Manipulasjon av DNAet til planter og dyr har ført til at selskapene bak disse designene er i førersete i verden. Tenk Google, Apple eller Coca Cola selskapene med militære og økonomiske ressurser som et hvilket som helst G20 land.

Anderson en av bokens sentrale figurer er sent til Thailand for og skaffe til veie nye inntektskilder for sitt selskap. Det vil si ny oppdagede matkilder eller gamle ikke manipulerte. Han er en selskapets mann tvers igjennom, og opptrer deretter.

Dette er i et Thailand som er konstant truet av stigende havnivå, og har kjørt en isolasjonspolitikk for å kunne ta vare på sin befolkning og bestå som et land. Her er fremmede/utlendinger sett på med argusøyne, men likevel er behovet for arbeidskraft, og investeringer tilstedet. Landet kontrolleres av et gjensidig hat/samarbeidsforhold mellom de to største departementene, Handel og Miljø.

I denne settingen støter Anderson på Emiko, et vakker japansk vesen. En representant for det nye folket, DNA manipulert av japanerne for å være til tjeneste. Deres oppdagelse av hverandre fører uvitende til å tenne på kruttønne som ulmer under det kontrollerte Thailandske samfunnet.

Som nevnt i starten av denne anmeldelse synes jeg denne boken er fantastisk. Språket flyter sømløst, beskrivelsene er oppriktige, fargerike, settingen er genuin og troverdig. At Paolo Bacigalupi ble årets vinner av både Hugo og Locus prisene, er høyst fortjent. Som all god klassisk science fiction så ligger det en kritikk av nåtidens samfunn i bunn, uten at dette ødelegger det fnugg av historien. Interessant er det også at historien utspiller seg i Thailand, noe som gir noe ekstra til fortellingen. Bacigalupi klarer å formilde det thailandske språk og samfunn på en imponerende måte. Man sitter med følelsen av at denne amerikaneren fint kunne ha vært halvt thailandsk.

Oppsummert så er dette en genial bok, helt klart en av årets beste uavhengig av sjanger, og personlig noe av det beste jeg har lest.

The Windup Girl på biblioteket.

BB Wolf and the Three LP's

Noen dager er gode, andre er ekstra gode. Dette er en slik dag. Med meg hjem fra jobb tok jeg "BB Wolf and the Three LP's" fortalt av JD Arnold og genialt illustrert av Richard Koslowski.

Dette er en historien om den store stygge ulven og de tre små griser fortalt på en ny måte. Scenen er satt til Mississippi rundt 1920, hvor hevn, segresjon og blues spiller en sentral rolle.

Hovedrollen innehas av BB Wolf, bluesgitarist og jordbruker. Han spiller blues på en av byens brune buler, og prøver seg på jordbruk sammen med sin kone og tre valper. Dette livet varer til Alouissius Littlepig dukker opp for å kreve gården for seg selv på et tynt juridisk og klart rasistisk grunnlag.

Historie utvikler seg i voldsomme lag og her i fra. BB Wolf blir fordrevet fra gård og grunn og starter på en blodig veien mot hevn og rettferdighet. Det bør ikke kreve noen fantasi å dra paralleller til virklighetens USA på 20tallet og de svartes kår.




Fortellingen drives frem av glimrende fortellerkunst og effektfulle tegninger. Dette er en blues historie om segresjones virkelige ansikt, hvor hevn og rettferdighet går hånd i hånd. Løp og kjøp eller lei.

BB Wolf på bibliotket: http://tiny.cc/l28imqs8y0

Perfekt dysfunksjonalitet

Modern Family sesong 1 er nå ferdig sett. Takket være dvd fra England, og ikke TV2 eller ulovlig nedlastning. ;) Denne serien er for øyeblikket USAs mest sette komedie, og det er fult forståelig. Serien er morsom, akkurat passe utfordrene og samtidig trygg. Jeg er en fan og skal ikke påstå noe annet. Den har litt i slekt med Arrested Development, i og med kameraføringen og intervju form gjør at vi føler vi følger en ekte storfamilie, en såkalt mockumentary Akkurat som i Arrested så er også dysfunksjonalitet til stede, men hvor de i Arrestedfamilien tenker mer på seg selv og handler der av, så tenker Modernfamilien på andre sitt beste. Dette viser seg å være enklere sagt enn gjort noe som fører til en god mengde latter for seerne.

Vi følger familiens overhode, det eneste virkelig kjente fjeset, Jay(Ed O’Neill fra Våre verste år), hans yngre og colombianske kone Gloria, hennes sønn Manny. Jay sine to barn med familie; Mitch og med samboeren Cameron og deres adoptivdatter Lilly, og til slutt Claire og mannen Phil og deres tre barn, Haley, Alex og Luke.

Handlingen er som all sitcom basert på dagligliv. Situasjoner de fleste av oss en eller annen gang kommer opp i, men sjelden med samme resultat og intensivitet. For amerikanere så er det fortsatt litt utfordrene og ha med et homofilt par. Dette førte til store diskusjoner i USA når det viste seg at Mitch og Cam går gjennom alle 24 episoden uten å kysse. Det var prat om homohets og redsel for å støte seere osv..., det hele ble løst på en grei måte i starten av andre sesong, uten å fortelle for mye.

Alt i alt en morsom serie med noen virkelig gode replikker, og fengene nok til at jeg lett skal se de neste sesongene. Kjenner jeg amerikanerne godt nok så vil det nok fort bli mer enn 5 sesonger, og serien vil være oppbrukt for lengst, men som mye annet fra USA så er de første sesongene som regel verdt det hele.

The Black Prism - Brent Weeks

Etter å ha leste en bok er man gjerne enten eller. Boka var god og den anbefales eller boka var dårlig og folk bør holde seg unna. Av og til dukker det opp rare tilfeller, enter ”The Black Prism”.

Brent Weeks er forfatteren av trilogien ”Night Angel”, som jeg ikke har lest, men som jeg har registret har mottatt masse god kritikk både fra anmeldere og lesere. Så når jeg fikk med meg at Mr. Weeks skulle utgi første bok i en ny serie så tenkte jeg at nu var sjansen til å stifte personlig bekjentskap til hans bøker.

The Black Prism foregår i landet Chromeria, som er delt opp i syv riker, med hver sin leder(Satrap) som igjen bøyer seg for deres felles leder kalt; The Prism. Magien i dette landet er fargestyrt og de fleste magikere behersker en eller to farger, de mektige tre, mens The Prism behersker alle(totalt syv). Hver farge har selvsagt sin bestemte egenskap som gir spesifikke fordeler og motdeler. I denne verdene så følger vi The Prism, Gavin Guile, hans tidligere forlovede Karris, en korpulent ung gutt, Kip, og magiker datteren Alivia Danavis. Kapitelene er karakterdrevet, men med mange sammenfallende kapitler.Handlingen foregår ca.16 år etter en borgerkrig mellom tilhengere av Gavin og hans bror Dazen, hvor de begge kjempet om å bli den utvalgte, Prism. Vanligvis ikke et problem i Chromeria hvor det skal kun eksistere en magiker/Prism, av gangen. Nå er en ny konflikt i emning og Kips landsby blir angrepet av en frafallen Satrap som ønsker å slå seg opp som konge, uavhengig av ”The Prism”.

Hva syntes jeg om boka? Sjelden har jeg vært så delt i oppfattelsen av en bok. Deler av boken var godt skrevet, andre var forferdelige. For å ta negative først. For meg gjør Weeks karakteren Kip totalt usympatisk. En irriterende, survete og selvnedlatende snørrunge. Det er greit at en 15åring har mange følelser og er i konflikt med mye, men det må da være måte på! En leser skal ikke ønske å legge fra seg boka når man kommer til kapitler hvor denne karakteren er med. Weeks viser også problemer i sin beskrivelse av Karris, men dette kan kanskje tilskrives det faktum at menn har svært lite å skrive om kvinners månedlige sykluser. Det positive: Gavin kapitlene er gode, det samme er de fleste Karris kapitlene. Det kan kanskje virke litt rart å trekke frem brutalitet som et pluss, men krig kan være jævlig og menneskets iboende faenskap blir beskrevet til et detaljnivå man sjelden leser. Boken inneholdt en del virkelig overraskende tvister som jeg ikke så komme, og fulgte likevel en troverdig ”storyline”. Verdensbyggingen kunne kanskje ha vært bedre, og jeg fikk ikke helt grep om magibruken, men dette kan rettes på i de to siste bøkene.

Oppsummert: Dette svinger mellom stor leselyst og lysten av å kaste boka i veggen eller rive den i stykker. Skal jeg lese neste bok? Jeg vet ærlig talt ikke. Deler av historien har jeg lyst til å følge videre, men det må en virkelig karakterforandring til for at jeg skal orke å komme meg gjennom nye 600 sider.
Brent Weeks på biblioteket: http://tiny.cc/7b9y4

The doctor lives forever!

Doctor Who nyhet!

Jeg er nok en Whovian, og i kveld kom det som for mange etterhvert ble uunngåelig. BBC har skrinlagt antallet regneereringer som ble pålagt Doctor Who serien på 70tallet. Som man kan tenke seg så kunne antallet 12 regenereringer virke som et trygt antall på 70tallet, men når BBC nå har kommet til Matt Smith som den 11 doktoren så er ikke tallet lenger så høyt.

Nyheten ble sluppet under kveldens episode av Sarah Jane Adventures. I en dobbelepisode kalt "Death of the Doctor" ble Matt Smith, som hadde en gjesteopptreden som The Doctor, spurt hvor mange regenereringer han har. Smith indikerer da at det ikke finnes noen grense.

Gode nyheter for alle fans av Doctor Who, men jeg for min del har ikke noe hastverk med å bli kvitt Matt Smith som doktoren. Han klarer, til tross for sin unge alder, å bringe frem assosiasjoner til både William Hartnell og Patrick Troughton.

Julespesial sendes i romjula, som vanlig, og kommer nok på dvd og blu-ray i januar.

link: http://www.guardian.co.uk/tv-and-radio/2010/oct/12/doctor-who-immortal-reveals-bbc

Brandon Sanderson: The Way of Kings

Så til omtale av en bok som har blitt utgitt nå nylig. Brandon Sanderson’s ”The way of kings - book one of the Stormlight archives”. Sanderson er for dere som ikke vet, mannen som ble plukket ut til å fullføre de tre siste bøkene i Robert Jordans Wheel of time serie. Dette førte til at forfatteren gikk fra å være relativt ukjent til et navn på alles tunger(i alle fall innen forbi fantasylesere/forfattere) over natten. Han har en fullført trilogi fra før Mistborn pluss boken ”Warbreaker”. Dette er bøker helt på det jevne, ok, men ikke så mye mer. Med all publisiteten rundt Sanderson og det faktum at den første av de tre siste bøkene i Wheel of time ble meget godt mottatt, så fikk han endelig tid til få fullføre og utgi sin ”The way of kings”.

Dette er en mastodont av en bok, med sine 1000 sider pluss må man være god til å skrive hvis man vil ha leserene igjennom verket, og heldigvis er han det. Over 1000 sider til tross her er verdensbygging i superklassen. Tidligere anmeldelser av boken har gjort likhetstrekk med Tolkien, Jordan, og Martin. Dette er kanskje å ta litt hardt i etter første bok av i alt ti, men han bygger en meget bra verden, og unngår i alle fall i denne boken Jordans ekstreme fokus på ALT. I tillegg til verdensbyggingen så er også magien som brukes i serien overraskende ny og frisk.

Kapittlene er karakter drevet og sentrerer rundt fire hovedpersoner, Szeth(snikmorderen), Kaladin(legen som ble kriger som ble slave), Shallan(den smarte piken med en „shifty“plan) og Dalinar(en av rikets fremste ridder/krigere).

Kongen og Dalinar’s bror blir myrdet, riket som disse to samlet blir sakte truet av opprivelse mens kongen og hans generaler i de påfølgende år kriger mot det folk som holdes ansvarlig for drapet. Det er denne i settingen handlingen utspiller seg.

Boken er lang, ja, kanskje litt for lang, karakterene kan kanskje fremstå til tider som litt for endimensjonale. Actionscenene sammen med verdensbyggingen er meget gode og her viser Sanderson seg på sitt beste. Hvis man så tar med den fascinerende nye magibruken så er dette en meget god bok. Som jeg kommer til å kjøpe fortsettelsen av når den kommer, og lese den med engang.

Brandon Sanderson på biblioteket: http://tiny.cc/7shxmp1uh1

The list grew longer, and the night darker.

Bøker:
Ian Mcdonald -"The Dervish House"
Paolo Bacigalupi - "The Windup Girl"

Tegneserier:
Gabrych Rader - "Fogtown"
Kieran Gillen - "Phonogram"

DVD:
Modern family ses.1
Doctor Who Remembrance of the Daleks

Fortsatt litt igjen på "The Black Prism"


Her er det er par godbiter som jeg gleder meg til. Har hørt utrolig masse skryt av Bacigalupi sin "Windup Girl" pluss at den har vunnet god mengde priser, blant annet Nebula og Hugo awards.

Når et gjelder Fogtown så er jeg sikker på at det er en ny fulltreffer fra noe Vertigo, som nesten bare strør om seg med kvalitetsserier. Fogtown er en selvstendig del av Vertigo Crime serien, som kort fortalt er en fantastisk samling med Krim Noir fortellinger.

Siden Big Bang snart er ferdig så var det jo på sin plass å få en ny serie i hus. Første sesongen av Modern family, en av fjorårets beste exporter fra USA. Snev av "Arrested development", orginalt og herlig humor.

Da skulle det være nok å ta fatt på. Kommer nærmere tilbake når ting blir gått i gjennom.

Rue Britannia

The Big bang blew away the night

Vel, så forsvant 1 kveld og 2 til kommer til å forsvinne.

Big Bang Theory ses.3 kom i posten i går og første disken ble sett i går kveld(pluss 1 ep. før jobb i dag).
Dette er for min del herlig underholdning, og fortsatt ferskt selv i sesong 3. Tidligere i år fikk også Jim Parsons sin vel fortjente Emmy for tolkingen av Sheldon Cooper. Det er noe fornøyelig med å sitte i sofaen og kunne se en episode for så å sette på en episode til. Selv om det kan være litt kjipt når man kommer til siste episoden og kicket gir seg. ;)

Men heldigvis(tror jeg) så er noe av det som kjennetegner en god komiserie at den kan sees flere ganger. Har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har sett de første sesongene av Scrubs. Vel, Big Bang ses.3 kommer til å bli sett flere ganger, men før det kan jeg glede meg til de to siste diskene med episodene fra ses.3. Weeeee. :)

Prince of Persia

Vel, jeg vet at jeg kanskje er sent ute, men når det kommer til film så er det bare slik det er.

Prince of Persia ble sett i går kveld, og dommen er: Underholdene, en av de beste om ikke den beste dataspill adapsjon(ikke det at det sier så mye). Var litt skeptisk til Mr.Gyldenhaal i macho hovedrollen, men det gikk forbausende bra. Det er jo heller ikke å stikke under en stol at Gemma Arterton i rollen som prinsessen Tamina hadde utseendet med seg.
Til kjennere av britiske komedier så var det hyggelig å se igjen Richard Coyle fra blant annet Coupling.
Alt i alt, god film, bra effekter, ikke dårlig skuespill og en mer enn godkjent slutt.

War is boring

Noe av hensikten med denne bloggen var å få ett sted og poste mine tanker om det jeg leser eller ser.

I går leste jeg "War is boring" av David Axe. En graphic novel om hvordan kriger påvirker en krigsreporter.
Stilen er litt i samme gate som Guy Delisle og Joe Sacco.
Historien er selvbiografisk. Vi møter David Axe på oppdrag i Chad, og han blir utspurt om hvordan han havnet der. Resten av boken er en fremstilling av nettopp dette. Selv om fokus er på David gjennom boken så får man et innblikk i de forskjellige krigsskueplassene, og deres elendighet. Enten det er påført av Vesten, Østen, eller de selv.
Desto mer man leser desto mer forstår man tittelen. Krig er som alltid jævlig.

Tegneserien anbefales mye.
David Axe på biblioteket: http://tiny.cc/wcyhx
Joe Sacco på biblioteket: http://tiny.cc/oqe59
Guy Delisle på bibliotket: http://tiny.cc/cgdpo