The Black Prism - Brent Weeks

Etter å ha leste en bok er man gjerne enten eller. Boka var god og den anbefales eller boka var dårlig og folk bør holde seg unna. Av og til dukker det opp rare tilfeller, enter ”The Black Prism”.

Brent Weeks er forfatteren av trilogien ”Night Angel”, som jeg ikke har lest, men som jeg har registret har mottatt masse god kritikk både fra anmeldere og lesere. Så når jeg fikk med meg at Mr. Weeks skulle utgi første bok i en ny serie så tenkte jeg at nu var sjansen til å stifte personlig bekjentskap til hans bøker.

The Black Prism foregår i landet Chromeria, som er delt opp i syv riker, med hver sin leder(Satrap) som igjen bøyer seg for deres felles leder kalt; The Prism. Magien i dette landet er fargestyrt og de fleste magikere behersker en eller to farger, de mektige tre, mens The Prism behersker alle(totalt syv). Hver farge har selvsagt sin bestemte egenskap som gir spesifikke fordeler og motdeler. I denne verdene så følger vi The Prism, Gavin Guile, hans tidligere forlovede Karris, en korpulent ung gutt, Kip, og magiker datteren Alivia Danavis. Kapitelene er karakterdrevet, men med mange sammenfallende kapitler.Handlingen foregår ca.16 år etter en borgerkrig mellom tilhengere av Gavin og hans bror Dazen, hvor de begge kjempet om å bli den utvalgte, Prism. Vanligvis ikke et problem i Chromeria hvor det skal kun eksistere en magiker/Prism, av gangen. Nå er en ny konflikt i emning og Kips landsby blir angrepet av en frafallen Satrap som ønsker å slå seg opp som konge, uavhengig av ”The Prism”.

Hva syntes jeg om boka? Sjelden har jeg vært så delt i oppfattelsen av en bok. Deler av boken var godt skrevet, andre var forferdelige. For å ta negative først. For meg gjør Weeks karakteren Kip totalt usympatisk. En irriterende, survete og selvnedlatende snørrunge. Det er greit at en 15åring har mange følelser og er i konflikt med mye, men det må da være måte på! En leser skal ikke ønske å legge fra seg boka når man kommer til kapitler hvor denne karakteren er med. Weeks viser også problemer i sin beskrivelse av Karris, men dette kan kanskje tilskrives det faktum at menn har svært lite å skrive om kvinners månedlige sykluser. Det positive: Gavin kapitlene er gode, det samme er de fleste Karris kapitlene. Det kan kanskje virke litt rart å trekke frem brutalitet som et pluss, men krig kan være jævlig og menneskets iboende faenskap blir beskrevet til et detaljnivå man sjelden leser. Boken inneholdt en del virkelig overraskende tvister som jeg ikke så komme, og fulgte likevel en troverdig ”storyline”. Verdensbyggingen kunne kanskje ha vært bedre, og jeg fikk ikke helt grep om magibruken, men dette kan rettes på i de to siste bøkene.

Oppsummert: Dette svinger mellom stor leselyst og lysten av å kaste boka i veggen eller rive den i stykker. Skal jeg lese neste bok? Jeg vet ærlig talt ikke. Deler av historien har jeg lyst til å følge videre, men det må en virkelig karakterforandring til for at jeg skal orke å komme meg gjennom nye 600 sider.
Brent Weeks på biblioteket: http://tiny.cc/7b9y4