Opphetede diskusjoner

Snublet over en debatt i dag på Pat's Fantasy Hotlist Noen har kastet en stinkbombe inn i fantasylitteraurens hus og det har virkelig fått fart på en god del personer.

Det hele startet med et innlegg av Leo Grin på den konservative ”Big Hollywood” siden. Innlegget var kalt: ”The Bankrupt Nihilism of Our Fallen Fantasists”. En aldri så ladet overskrift der, og under følger et lite utdrag:

”Soiling the building blocks and well-known tropes of our treasured modern myths is no different than other artists taking a crucifix and dipping it in urine, covering it in ants, or smearing it with feces. In the end, it’s just another small, pathetic chapter in the decades-long slide of Western civilization into suicidal self-loathing. It’s a well-worn road: bored middle-class creatives (almost all of them college-educated liberals) living lives devoid of any greater purpose inevitably reach out for anything deemed sacred by the conservatives populating any artistic field. They co-opt the language, the plots, the characters, the cliches, the marketing, and proceed to deconstruct it all like a mad doctor performing an autopsy. Then, using cynicism, profanity, scatology, dark humor, and nihilism, they put it back together into a Frankenstein’s monster designed to shock, outrage, offend, and dishearten.” 

 Kort oppsummert så er Leo Grin tilhenger av fantasylitteratur slik det ble fremstilt av Tolkien og Howard. Han er mot hva han mener er mer eller mindre moralsk korrupte, nihilistiske, dekadente middelklasse forfattere som Steven Erikson, Joe Abercrombie for å nevne to. Feilen for Grin blir at den nye generasjonen med fantasyforfattere ødelegger det som Tolkien og Howard bygde opp, og blir representativt på hva hvordan dagens verdier ødelegger det gode samfunnet, slik vi(i.e. Leo Grin) vil ha det. De besudler og deprimerer den kommende generasjon med deres dårlige innhold og ønske om heller å sjokkere leseren i senk enn å formidle en god moral og historie. Det er disse holdningene som Grin vil til livs.

Dette innlegget førte til en rekke svar blant annet fra R.S.Bakker, forfatter av ”Prince of Nothing” bøkene:

“Thus the paradox: People are generally allergic to complexity and uncertainty, and so crave the apparent simplicity and certainty delivered by the Same. But they are also allergic to monotony, and so begin to improvise, to complicate and to surprise. ‘To go for baroque.’ The severity of these allergies depends on the sensibilities of the individual: we react to our reading, then rationalize accordingly, typically using what themes that dominate our thinking otherwise. Grin sees contemporary fantasy as the expression of liberal decadence. I see Grin’s diagnosis as the expression of our all too human cognitive shortcomings.”

Også Abercrombie selv har vært ute og kommet med et forsvarsskrift(se link).

Jeg holder meg litt utenfor den politiske delen av Grin sitt innlegg. Mannen er konservativ til tusen og det holder og si at vi hadde nok ikke stemt på samme parti. Når det gjelder synet på fantasylitteraturen så må vi i følge Grin velge side. Jeg vil ikke velge side. Som Bakker, Abercrombie og Grin vokste jeg opp med Tolkien(ikke så mye Conan), og mannen var genial. Herom hersker det ingen tvil. Men det må være lov til å la smaken utvikle seg. Jeg liker fortsatt Tolkien, men hvis alle fantasyforfattere skulle skrive innefor de samme rammene så ville det, som Bakker påpeker, fort bli repetitivt og kjedelige. Man trenger nye utfrodringer og man trenger nye tanker for å drive sjangeren fremover. For hvis man ikke utfordrer grensene så ville vi ikke fått forfattere som Abercrombie og Erikson dog mørke, dystre og smått pessimistiske, men ekstremt geniale.