Out of the dark - David Weber

     Helgen er over og jeg rakk akkurat, før sengetid på søndag å bli ferdig med helgens bok. Godt og endelig ha fått tid til å lese en bok igjen. Det har den siste måneden for det meste gått i "graphic novels"(ikke at det er noe dårlig alternativ). Om helgens bok så vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Derfor tar vi det lette først, hva skjer a?

     "Out of det the dark" er sci-fi. Men i stedet for at handlingen foregår et sted langt, langt borte med galaktiske romskip er dette en "first contact" historie. Det hele starter med at et observasjonskip i bane rundt jorden observerer slaget ved Agincourt og blir sjokkert over den engelske brutaliteten. Deres erfaringer blir rapportert tilbake til konfødrasjonsledere(langt, langt borte). Beslutninger blir tatt og nesten 600 år senere ankommer en koloniseringsflåte. Problemet er bare at i løpet av disse 600 årene har menneskeheten utviklet seg langt fortere enn hva romvesene hadde forutsett.

     På mange måter er "Out of the dark" en krigsfortelling like mye som en sci-fi fortelling. Forfatterne Weber kjent for sine "Honore Harrington" bøker fokuserer også mye på stridsaspektet i fortellingene. Dette gjorde at det var deler av boken jeg rett og slett skummet igjennom, ikke fordi det nødvendigvis var dårlig skrevet men fordi det ikke var interessant. Dette gjaldt i hovedpunkt forfatterens gjentatte beskrivelser av våpen, våpenbruk, deres størrelse og effekt. For min del kunne han ha spart seg for halvparten av disse, men igjen det er min smak.

     Det som er interessant og rett og slett kult med Sci-fi er muligheten til å tenke nytt og prøve å se vår verden og kultur sett utenfra, og her er det mye godt stoff i "Out of the Dark". Selv om romvesen ikke er enormt fysisk forskjellige fra oss så er kulturen og oppførselens fullstendig forskjellige fra våres. Så sjokket blir stort når de oppdager at menneskeheten ikke ser noen grunn til å overgi seg selv om fienden(romvesene) har vist seg militært sterkere. Denne kulturkollisjonen blir godt skildret i boken.

     Weber gjør og en god fremstilling av menneskehetens styrker og evner til å handle i motgang, samtidig blir også romvesene forbauselse over menneskenes handlinger, og deres problemer med å justere seg i forhold til menneskenes krigføring.

     En annen god jobb Weber får frem er at selv om en rase har klart å få til romreiser, og har kolonisert andre verdener så betyr ikke det automatisk at de er fullstendig overlegene oss i alt og enhver.

     Selv om det var partier i boken jeg skummet lett over, så var dette en artig leseropplevelse En krig fører til tap på begge sider og evnen til å forstå sin motstander er en kunnskap som enhver kriger vil ha. Og slutten på boken er ikke noe man ser komme før den nesten smeller deg mitt i trynet. Om den gjør boken bedre eller dårligere for bli opp til dere å avgjøre. Jeg tenker fortsatt på saken.